37,5 (eller Prosjekt: Hønsehus, del II)

Trufaste lesarar av Annastova har kanskje fått med seg at eg har eit særleg hjarte for fjørkre, og eitt av dei mest bestemte måla mine for livet her på garden var at eg skulle ha høner som kunne produsere egg og kjøt. Ein bonus er at dei er svært underhaldane skapningar. Eg har tidlegare skrive om dei blanda kjenslene eg har for det å bygge, og denne milde forbien har vist seg å vere vanskeleg å kome over - eg likar godt å lage ting, men eg hatar å ikkje få til det eg vil. Difor er det vanskeleg for meg å byrje med dette tidlegare omtalte hønsehuset (verdas minste fiolinar spelar i bakgrunnen), fordi fallhøgda er så stor. Den beste måten å få meg til å gjere noko slikt på er reint skjært naudsyn. Difor har vi no gått til innkjøp av ei Brinsea Mini rugemaskin og ti rugeegg, i god tru på at når hønsa kjem vil pliktkjensla drive meg til å ha huset klart. Eg er jo ikkje dyreplagar heller.

Planane for hønsehaldet er sjølvsagt mangeslunkne. Den overordna planen er å skaffe Hedemorahøner og drive avl på dei. Denne rasen er svært velegna for den type drift eg ser for meg og dessutan ein viktig del av nordisk kulturarv, men dessverre vanskelig å skaffe i Noreg. Det betyr ikkje at eg gir opp, men sidan eg vil ha høner snarast mogleg er eg villig til å byrje med noko mindre sjeldan.

Ein annan plan er å skaffe nokre Plymouth Rock, og dette er litt lettare. Genbanken på Hvam sel rugeegg av denne rasen, også til hobbybrukarar som meg, men sidan Hvam er i Akershus kan eg ikkje akkurat berre stikke innom og hente, og det er litt vanskeleg å få svar frå dei på e-post for å avtale fraktmåte, så no har eg utnytta ein av dei største fordelane med å bu grisgrendt: Godt naboskap.

Naboen vår heiter Per og bur i nabogarden Pergarden saman med kona og den vesle dottera si. Han er minst like oppteken av hønsehald som det eg er og har eit rikhaldig hønsehus. Eg fortalde om planane mine og at kommunikasjonen til Hvam gjekk trått, og til alt hell kunne han fortelje at han hadde rugeegg til sals. Egga var av Brahma-miks, det vil seie Brahmafar og mødre frå andre raser, og sjølv om det ikkje var blandingsrase eg hadde planlagt skulle det ikkje gå mange timane før eg bestemte meg for å slå til. Mykje fordi eg er utålmodig, men òg fordi eg innser at raseavl er meir komplisert enn eg hadde forestilt meg og at det difor kan vere greitt å børste støv av dei grunnleggande kunnskapane om høns før eg set i gang med meir kompliserte prosessar.

Så klokka halv ni i går kveld gjekk eg og Hanne dei hundre metrane over marka til Pergarden. Der fekk vi sjå Per sitt første kyllingkull i år, ei svært sjarmerande samling nøste som ikkje akkurat verka avskrekkande på oss, og vi fekk dessutan kikke på dei vaksne hønene. Men det viktigaste: Han fann fram ti egg til den nye rugemaskina vår! Så i går kveld om lag klokka halv ti la vi inn dei første ni egga (det var akkurat ikkje plass til ti...) i vårt nye vidunder. Der skal dei ligge på 37,5 grader i tre veker. Terminen er om 20 dagar, og eg går berre og trippar allereie. Det er så spanande at eg blir som ein unge.

Det første nervepirrande skjer allereie neste tirsdag. Då er egga klare til å lysast, det vil seie at vi lyser gjennom skalet med ei lykt for å sjå om dei er frødde eller ikkje. Eit kyllingembryo vil då vere synleg som ein liten flekk med blodårer som går utover i egget. Vi håper sjølvsagt at dei fleste av egga klekker, men det luraste er vel å halde seg meir på den pessimistiske sida. Ofte er svært mange av egga ufrødde eller døyr tidleg i ruginga. Eg er nøgd med 33% klekking, men satsar likevel på 66%! Følg med vidare når eg i helga skal fikse vinterhus til hønene i fjøset og om ei veke når resultatet etter lysinga er klar!

 

Døden kjem til Annastova - og han smakar godt.

Eg har for første gong teke livet av eit pattedyr. Det er på ein måte ein milepæl, ikkje for det at eg syntest det var noko særleg kjekt, men eg står for det, og det var det det var. Eg har teke livet av eit dyr og laga leverpostei av det.

Det er ikkje så kjekt å ta livet av andre levande vesen, det har eg aldri tykt. Eg er relativt fredeleg av meg, har aldri så mykje som teke i eit skytevåpen og ynskte ikkje å gå inn i militærtenesta. Men eg er ein ivrig kjøtetar, det er ikkje mykje du kan setje på bordet som vil freiste meg meir enn noko som har hatt ei mor. Og dersom ein vil ete kjøt, ja, då synst eg ein må kunne drepe kjøtet òg. Det er berre fair.

Far min har hatt ti søyer med til saman 16 lam gåande rundt om på garden i sommar. Dette er ikkje heilt ordinære sauar, må vite, det er ein knøttliten og svært hardfør sort kalla Gamal norsk sau. Nokre kallar dei steinaldersau, andre villsau, det er det same. Dei greier seg sjølv stort sett heile året og krev lite tilsyn. Ein liten brødbit eller andre godbitar i ny og ne held dei nokonlunde tame, men dei er på ingen måte ein kjælen type. Dei er skvetne, latterleg kjappe og ganske forsiktige dyr. Og i denne samanhengen gjer det at vi som husbondar må arbeide litt for føden.

Korleis fangar ein eit villsaulam? Det finst sikkert fleire skular rundt dette, men her i garden går vi for "spring etter og kast deg over"-metoden. Det høyrest kanskje barbarisk ut, men, kjære lesar, eg vil at du skal hugse at sauer er, kognitivt sett, relativt enkle. Dei blir redde, men etter kort tid er alt som før.

Ei skytemaske er ein sylinder på ti-femten centimeter som ved hjelp av ei lita patron blir pressa ut gjennom eit rør i høg fart når avtrekkaren blir trykt inn, for deretter umiddelbart å gå tilbake inn i røret i like høg fart. Sylinderen fungerer som prosjektil, men det er mykje sikrare, meir presist og enklare å bruke enn skytevåpen. Ein set enden på røret mellom horna på lammet, trykkjer på avtrekkaren, og dyret er borte før det høyrer smellet. Det er ikkje utan grunn at engelskmennene kallar skytemaska "humane killer". Men humant eller ikkje, denne delen av arbeidet er verken artig eller gledeleg. Lammet segnar umiddelbart om, og det heile er litt trist og ekkelt.

Før i tida, før skytemaske var vanleg, brukte ein å svimeslå lammet med ein stump gjenstand og blø det ved å punktere pulsåra. Eg er personleg glad for at vi ikkje gjer det. Historia seier at farfaren min, som var ein dyregod mann, likte dette arbeidet svært dårleg. Han var så redd for at dyret skule vere medvite når det vart stukke at han fleire gongar slo det i hel heller enn å svimeslå.

Etter at lammet er daudt følgjer ein god halvtime med flåing og fjerning av innvollar, før lammet skal henge til mørning i førti døgngrader. Ei døgngrad er ein gjennomsnittstemperatur på ei grad i eitt døgn. Deretter skal kjøtet "skjærast ned", det vil seie parterast og foredlast.

Men enkelte delar av dyret skal ikkje mørnast. Dette gjeld mellom anna levra og nyrene. Nyrene kjende eg meg ikkje modig nok til å gjere noko med, så dei vart kasserte saman med resten av gòren, men levra laga eg leverpostei av. Den vart svært god!

Lars' beste lammeleverpostei

400 g lammelever
150 g kjøtdeig av storfê, evt. medisterdeig for ein noko feitare variant
4 ansjosfiletar
3 renska sjalottar
4 ss kveitemjøl
2 egg
2 dl mjølk
1/2 ts tørka timian
1/2 ts tørka rosmarin
4 fedd kvitløk
1 ss salt
litt pepar

Rens og finmal levra saman med kjøtdeig, ansjos, løk, kvitløk og krydder til ein jevn masse (dess grovare masse, dess grovare postei). Ver merksam på at rå, malen lever luktar ganske stramt! Bland godt inn resten av ingrediensane. Resultatet skal bli ei relativt tynn røre. Smør ei vanleg brødform godt, evt. kle forma med baconskiver for eit meir luksuriøst resultat, og hell røra over. Steik posteien i vannbad på 160 grader i om lag 45-60 minutt. Kvelv posteien ut. Kan godt frysast ned etter avkjøling.

Vi slakta i kaldt og friskt vêr, men berre nokre dagar etter slo det om og vart unormalt varmt, så vi måtte skjere ned i all hast før vi hadde tenkt. Ny fråversgrunn til korøving: "Måtte partere slaktet mitt".

Så no er frysaren full av lammelår, ribbesidene heng til speking saman med mange bogar, og lammerullen er sydd og klar til julekonsum. Og alt kjøtet er laga av gras og tørre brødrestar, så berekraftig og kortreist som det lar seg gjere. Heilt etter mitt hovud!

NB: Dette innlegget vart skrive nesten ferdig den 22. oktober. I mellomtida har eg hatt det svært travelt med å hjelpe onkelen min med å bygge om butikken sin, derfor har eg ikkje hatt tid eller ork til å skrive ferdig før i dag, 21. november. Eg orsakar på det sterkaste, trufaste lesarar!

 

Prosjekt: Birøkt. Del I: Om bier

Jeg har aldri vært noen god bakstekone, og jeg hater å lage middag nesten like mye som jeg hater å smøre på brødskiver. Jeg liker å vaske klær, og jeg liker å ha det ryddig, men det er også så langt husmorinstinktet strekker seg. Gardskjerring skal det nok bli av meg, men noen Alma Svensson blir jeg aldri. Når jeg nå skal giftes og flytte på gård, tenker jeg at det er et godt utgangspunkt å starte med å bidra med det jeg kan, eller i hvertfall har vært borti før. Derfor: birøkt.

Pappa holdt bier under oppveksten min, og lukten av honning er sikkert det jeg sterkest forbinder med å være hos min far. Honning hadde vi alltid, både lynghonning og sommerhonning, og det var først da jeg ble voksen at jeg skjønte at det var noe som var dyrt og litt luksuriøst. Nå er det slik at sukkeret som er i honning er mye sunnere enn farin, det ideelle hadde faktisk vært å erstatte alt sukkeret i husholdningen med honning. Dette er gjennomførbart for alt annet enn vinproduksjon, og stort sett gjør det maten mye bedre. Dessuten behøver man mindre honning enn sukker til samme formål, og honning er jo gratis hvis en holder egne bier.

 

Elskere og bier lever et søtt liv.

Italiensk ordtak

Nå sa jeg jo at jeg skulle begynne med noe jeg kan, men egentlig kan jeg vel ikke å røkte bier. Det er mer det at jeg kan en del om det, og i hvertfall mer om det enn om sauer, eller "søvva" som vi sier på Nardo. Men, kunnskap kan en saktens tilegne seg, og eksamenstiden er jo særlig godt tilrettelagt for dette. Skulle forresten ønske det var birøkt jeg skulle ha hjemmeeksamen i, det ville gått lekende lett! Hvor mye kan leserne av denne bloggen om bier, honning og birøkt? La meg opplyse dere!

Bier (Apiformes) hører til gruppen broddvepser (Aculeata), og norske honningbier (Apis mellifera) er den brune bien som regnes som den opprinnelige nord-europeiske honningbien. Denne bien er i dag relativt sjelden, og en fokuserer på å holde genmassen i Norge ren og fri for sykdommer nettopp av denne grunn. Det latinske navnet til den norske honningbien betyr meget passende 'den som henter honning'.

For bier henter nektar og lager honning av det. Masse, hvis kuben er frisk. De lager faktisk mye mer enn de trenger selv, så en birøkter behøver ikke å ha dårlig samvittighet for å høste kubene sine, forutsatt at en ikke tømmer kubene helt før vinteren. Nå er det mye en kan fortelle om bier og honningproduksjon, en bikube er en ganske komplisert konstruksjon, men jeg skal prøve å komme gjennom det uten å kjede leserne i hjel. Dette er jo tross alt bare del I.

Biene bor i kuben, og lager honning der. De har vokstavler som de lagrer honningen på, i voksceller som de bygger selv (de lager bivoks). I noen celler har de også larver og egg, og disse fores på forskjellig måte for å fremdyrke forskjellige typer bier (hunnbier, dronninger og droner). Hunnbiene (arbeiderne) får forskjellige arbeidsoppgaver livet gjennom: pussebi, serveringsbi, ammebi, byggebi, vaktbi og trekkbi. For å si det kort: pussebier holder cellene rene, serveringsbier fórer de eldre larvene, ammebier fórer de yngste larvene, byggebiene svetter voks og bygger vokstavler, vaktbiene vokter kuben mot fremmede inntrengere og trekkbier trekker på blomster og planter og transporterer nektar og honning rundt inne i kuben. Denne syklusen tar ca. 40 dager.
Dronene er hanner, deres eneste oppgave er å pare seg med dronningen. Dronene må mates, og har ikke brodd. De får ikke overvintre i kuben, og har dermed et svært kort liv på ca én sommer.
Dronningen parer seg og legger egg. Hun produserer også dronninggelé. I den kraftigste yngelperioden kan en god dronning legge 2000 egg i døgnet. Dronningen må, i likhet med dronene, mates. En dronning skiftes gjerne av biene selv hvert fjerde år, men hvis det blir for mange bier i kuben vil de få svermetrang før dette, og lage en ny dronning. Hvis ikke birøkteren forhindrer dette, tar den gamle dronningen med seg over halve kuben og flytter ut. Det er ikke så bra for produksjonen, siden kuben vil måtte bruke resten av sesongen på å bygge seg opp igjen. Nettopp derfor motarbeider birøkteren dette.

Puh, det tror jeg får holde for denne gang. Neste avsnitt: biprodukter og røkterutstyr.

 

Prosjekt: Hønsehus. Del I

Det er så mangt eg ikkje er, det er så ein reint kan bli sveitt. Mellom anna arkitekt og bygningsmann. Likevel har eg ei kjensle av at ein god småbrukar må kunne fungere som både det eine og det andre, etter å ha observert eitt og hitt gjennom oppveksten.

Draumen om å bli arkitekt har eg jo vore innom nokre gongar, men eg har funne meg til rette med at slik vart det ikkje i dette livet. I grunnen føler eg meg ganske komfortabel med å overlate denslags til andre som har større tålmod og ambisjonar og eit meir innovativt sinn, så kan eg lene meg tilbake og beundre det dei lagar.

Eg kan knapt slå i ein spikar. Ei fjern og relativt uengasjerande sløydundervisning er alt eg kan vise til, og den vesle kompetansen eg tilegna meg der var innan sandpapirets kunst. Så det er ingen tvil om at eg må lære meg nokre nye triks, eg må kunne bygge noko. Helst må eg kunne bygge det eg vil.

Den gong far min kom til gards, 23 år gammal og nygift, byrja han med å bygge seg hus. Eller, han bygde på den vesle Annastova som den gongen var ei svært lita tømmerstove, laga underetasje og loft og gjorde det til ein familiebustad. Så var det gjort. Eg trur ikkje eg har sjølvtillit nok til å setje i gang med å bygge noko som eg blir nøydd til å bu i sjølv med ein gong. Eg må øve litt.

Høner er ikkje oppsiktsvekkande intelligente skapningar. Dei er kanskje ikkje så dumme som mange skal ha det til, dei kan omlag 20 hønseord, har eit strengt rangordningssystem og visstnok god stadssans. Men den estetiske sansen deira er ikkje spesielt utvikla etter det eg har høyrt. Og dei har ikkje eit godt auge for detaljar. Dei bokstaveleg talt drit i det. Derfor har eg bestemt meg for at mitt første prosjekt skal vere eit hønsehus.

Sjølv om hønene ikkje bryr seg vidare om korleis dei bur, så lenge reven blir halde på rimeleg avstand og fjøra er tørre når dei vaknar om morgonen tyder det ikkje at eg ikkje bryr meg. Ikkje berre skal dette hønsehuset rettferdig- og klargjere mi vidare byggekarrière, det skal befinne seg relativt nærme huset mitt, godt innanfor synsrekkevidde. Det vil seie at det må ta seg ut (så lagt det let seg gjere), men det viktigaste av alt er at det må tòle ein støyt. Tenk kor pinleg viss det rasar saman til spott og spe.

Her i Kongsgårdsgata er det ikkje så mange høve til å øve seg på å bygge, så førebels må eg nøye meg med å 1) leike fjørfêarkitekt og 2) lese meg opp på konstruksjonslære. Det første punktet er lett, eg har sjølvsagt tusen idear og til og med nokre skisser. Problemet her blir å finne ei løysning som er tilfredsstillande hygienisk og lett å halde rein samtidig som den bygningstekniske utfordringa ikkje blir for stor. Det andre punktet er òg ganske greitt, men det er litt vanskelig å hugse alle teknikkane utan å kunne prøve dei i praksis. Løysinga på dette blir vel å ha ein slags open-bok-eksamen når eg skal prøve meg, så satsar vi på at noko av lesestoffet har festa seg.

Kvifor høns? Jo: Høner er eit fint bruksdyr som krev lite plass og gjev (nesten-)dagleg avkastning i form av egg. Nam! I tillegg ét dei hushaldningsavfall og gjer noko av det til nitrogenrik gjødsel og noko av det om til dei tidligare nemnde hyppig leverte egga, og resten lagrar dei til ein seinare frikassé (ikkje eitt vondt ord om denne retten, som er svært delikat viss ein lagar han på skikkeleg vis, mykje meir smaksrik enn kylling og, viss ein kokar lenge nok, like mør!) . Høner krever lite vedlikehald og plass, er enkle å formeire og artige å sjå på. Hønekyllingar blir til nye høner og hanekyllingar blir gode broilerar. Det einaste aberet med høns er at dei sparkar opp alt dei kjem i nærleiken av og gjerne ét vekster du hadde tenkt å ete sjølv.

Do not let the chickens near the garden or you will rue the day.
John Seymour, småbrukarguru

Dessutan har dei dovanar som kan øydelegge einkvar barfot tur på plenen. Desse problema let seg løyse med eit solid gjerde, som sjølvsagt allereie er inkorporert i alle dei talrike planløysingane i hovudet mitt.

Følg med på bloggen vidare for innsyn i planene (og etterkvart realiseringa av desse) til ein svært utrent hysbyggar!

 

Annastova er kårhuset i Nilsgarden dit odelsguten Lars har tatt med seg bykona Hanne. Neste generasjon er også kome i hus, vår vesle Nils. Saman og kvar for oss syslar me med ulike gardsprosjekt som me skriv om på bloggen.

Besøksteller
Artikkelvisninger : 110537
Innlogging