Kven gjer kva?

Forlovarar

Bruda sin forlovar heiter Marièl Eikeset Mundal. Ho er 23 år og fra Sandane, snart master i musikkvitskap og dessutan sjølv forlova. Marièl er ei grepa dame med talent for mellom anna saum, matlaging og orgelspel, ho likar å dyrke ting, syngje i kor og å vere effektiv. Det må òg nemnast at ho dirigerar Samfundetkoret Candiss, er med i Syfore[i]ninga NydeligFin og syng i Kammerkoret Aurum.
Marièl og eg byrja i 2006 tilfeldigvis på NTNUI Karate og i Nidaros domkor same veke i begge foreiningar (!) (og dessutan kort tid etter i Kammerkoret Aurum), vart fort gode vener og har hengd i hop sidan. Det er ikkje utenkjeleg at Marièl hadde ein finger eller to med i spelet då Lars og eg møttes og heller ikkje langs vegen derifrå fram mot dagen me vart eit par. Ho og forloveden hennar Martin er ofte å sjå i lag med oss.

De kan kontakte Marièl om utdrikkingslag og andre forlovarrelaterte ting på marielmundal[a]gmail.com

Brudgommen sin forlovar er Eirik Mundhjeld. Eirik er 29 år og kjem frå Bøverdalen i Lom. Han er bokhandlar og studerar musikkvitskap. Eirik er endå betre enn Lars i quiz og kunnskapsspel, noko som fortel oss at han er ein kar med stor kunnskap og kløkt. Han er dessutan glad i korsong, og i tillegg til å syngje sjølv dirigerar han i dag UKEkoret Pirum. Ein morosam motpol til bruda sin forlovar, med andre ord.
Eirik og Lars vart kjende med kvarandre då Lars byrja i Trondhjem Studentersangforening (TSS) i 2005, og sidan har dei sunge saman både der og i Kammerkoret Aurum og Knauskoret. Dei har òg vore på quizlag saman og deler interessen for å hugse uviktige fakta og vere oppe seint om kvelden.
Eirik var medskuldig i spleisinga av oss, og me er både han og Marièl stor takk skuldige.

De kan kontakte Eirik om forlovarrelaterte ting på schmeirik[a]gmail.com.

Kjøkemeistrane

Me har delt kjøkemeisteransvaret i to. Under middagen er det Silje Mathillas Røsvik som fører ordet. Silje er 24 år, kjem frå Tromsø og studerer industriell design ved NTNU. Silje er blid, morosam og eit riktig arbeidsjarn. Ho er flink til å spele skodespel og lurer deg gjerne trill rundt, så pass opp!
Silje er aktiv i Syfore[i]ninga NydeligFin og syng i Trondhjems Kvinnelige Studentersangforening (TKS). Ho og eg byrja samstundes i TKS i 2007, eg og Lars vart godt kjende med Silje og sambuaren hennar Henrik gjennom Knauskoret dei neste åra, og me har mykje dei same venene. Silje overtydde alle som leiar av Knauskoret i 2009, og me er trygge på at ho vil lose brudepar og gjestar heilskinna gjennom middagen.

Taler, songar og innslag til middagen meldes til Silje på siljemr[a]gmail.com.

 

Hans Anders Skjeldrum Elgvang tar over under kaffien. Hans Anders er 30 år, kjem frå Drammen og har ei mastergrad i sosiologi. Han jobbar i Politiet, er medlem i Syfore[i]ninga NydeligFin og syng i TSS. Han kan verke sarkastisk, men er eigentleg ein glad spelemann som gjerne dansar med deg, dessutan kan han alt om musikalar. Og då meinar eg alt. Hans Anders og Lars vart kjende gjennom TSS, og sidan gjekk han og eg i Knauskoret saman i tre år. Me speler gjerne spel og drikk kaffi saman med Hans Anders, men UNO vil han ikkje spele (han taper berre).
Sjølv om Hans Anders ikkje behersker kortspel med sære reglar har han tidlegare vist seg å vere ein god organisator av spas og moro, så at han er godt skikka til å ta over staffetpinnen etter Silje er me ikkje i tvil om.

Taler, songar og innslag til kaffien meldes til Hans Anders på dvarg1[a]hotmail.com.

 

Prosjekt: Hønsehus. Del I

Det er så mangt eg ikkje er, det er så ein reint kan bli sveitt. Mellom anna arkitekt og bygningsmann. Likevel har eg ei kjensle av at ein god småbrukar må kunne fungere som både det eine og det andre, etter å ha observert eitt og hitt gjennom oppveksten.

Draumen om å bli arkitekt har eg jo vore innom nokre gongar, men eg har funne meg til rette med at slik vart det ikkje i dette livet. I grunnen føler eg meg ganske komfortabel med å overlate denslags til andre som har større tålmod og ambisjonar og eit meir innovativt sinn, så kan eg lene meg tilbake og beundre det dei lagar.

Eg kan knapt slå i ein spikar. Ei fjern og relativt uengasjerande sløydundervisning er alt eg kan vise til, og den vesle kompetansen eg tilegna meg der var innan sandpapirets kunst. Så det er ingen tvil om at eg må lære meg nokre nye triks, eg må kunne bygge noko. Helst må eg kunne bygge det eg vil.

Den gong far min kom til gards, 23 år gammal og nygift, byrja han med å bygge seg hus. Eller, han bygde på den vesle Annastova som den gongen var ei svært lita tømmerstove, laga underetasje og loft og gjorde det til ein familiebustad. Så var det gjort. Eg trur ikkje eg har sjølvtillit nok til å setje i gang med å bygge noko som eg blir nøydd til å bu i sjølv med ein gong. Eg må øve litt.

Høner er ikkje oppsiktsvekkande intelligente skapningar. Dei er kanskje ikkje så dumme som mange skal ha det til, dei kan omlag 20 hønseord, har eit strengt rangordningssystem og visstnok god stadssans. Men den estetiske sansen deira er ikkje spesielt utvikla etter det eg har høyrt. Og dei har ikkje eit godt auge for detaljar. Dei bokstaveleg talt drit i det. Derfor har eg bestemt meg for at mitt første prosjekt skal vere eit hønsehus.

Sjølv om hønene ikkje bryr seg vidare om korleis dei bur, så lenge reven blir halde på rimeleg avstand og fjøra er tørre når dei vaknar om morgonen tyder det ikkje at eg ikkje bryr meg. Ikkje berre skal dette hønsehuset rettferdig- og klargjere mi vidare byggekarrière, det skal befinne seg relativt nærme huset mitt, godt innanfor synsrekkevidde. Det vil seie at det må ta seg ut (så lagt det let seg gjere), men det viktigaste av alt er at det må tòle ein støyt. Tenk kor pinleg viss det rasar saman til spott og spe.

Her i Kongsgårdsgata er det ikkje så mange høve til å øve seg på å bygge, så førebels må eg nøye meg med å 1) leike fjørfêarkitekt og 2) lese meg opp på konstruksjonslære. Det første punktet er lett, eg har sjølvsagt tusen idear og til og med nokre skisser. Problemet her blir å finne ei løysning som er tilfredsstillande hygienisk og lett å halde rein samtidig som den bygningstekniske utfordringa ikkje blir for stor. Det andre punktet er òg ganske greitt, men det er litt vanskelig å hugse alle teknikkane utan å kunne prøve dei i praksis. Løysinga på dette blir vel å ha ein slags open-bok-eksamen når eg skal prøve meg, så satsar vi på at noko av lesestoffet har festa seg.

Kvifor høns? Jo: Høner er eit fint bruksdyr som krev lite plass og gjev (nesten-)dagleg avkastning i form av egg. Nam! I tillegg ét dei hushaldningsavfall og gjer noko av det til nitrogenrik gjødsel og noko av det om til dei tidligare nemnde hyppig leverte egga, og resten lagrar dei til ein seinare frikassé (ikkje eitt vondt ord om denne retten, som er svært delikat viss ein lagar han på skikkeleg vis, mykje meir smaksrik enn kylling og, viss ein kokar lenge nok, like mør!) . Høner krever lite vedlikehald og plass, er enkle å formeire og artige å sjå på. Hønekyllingar blir til nye høner og hanekyllingar blir gode broilerar. Det einaste aberet med høns er at dei sparkar opp alt dei kjem i nærleiken av og gjerne ét vekster du hadde tenkt å ete sjølv.

Do not let the chickens near the garden or you will rue the day.
John Seymour, småbrukarguru

Dessutan har dei dovanar som kan øydelegge einkvar barfot tur på plenen. Desse problema let seg løyse med eit solid gjerde, som sjølvsagt allereie er inkorporert i alle dei talrike planløysingane i hovudet mitt.

Følg med på bloggen vidare for innsyn i planene (og etterkvart realiseringa av desse) til ein svært utrent hysbyggar!

 

This just in: Byfrøken kapret av odelsgut!

Jada. Jeg skal bli gardskjerring. Jeg vet alt om hva det innebærer og vet akkurat hvordan det vil bli. Not.

Eg heiter Håvard Hedde og er så ven ein kar;
no vil eg bort og gifta meg og rydja meg ein gard.
Folkevise

Lars har odel, og vi skal flytte på gård. Det er the facts. Mer: Jeg kommer fra by og er en bortskjemt attpåklatt. By er en sannhet med modifikasjoner hvis man sammenligner Trondheim med New York, men ikke hvis man ser på Sør-Trøndelags andre by: Brekstad. (No offence, Fosen, men: fnis.) Vi bor midt i sentrum og har kort avstand til alt, butikkene er så å si åpne 20 timer i døgnet og vi kan dra på Ikea når vi vil. Jeg kjenner mange av dem jeg treffer på gata, men det er veldig mange på Rema som jeg ikke kjenner. Det er teater, svømmehaller, kino og konserthus her, og viktigst av alt: byen er noe jeg behersker.

Men hvordan er det på landet? Jeg har vært der flere ganger nå, så noe vet jeg: Avstandene er større, men det går an å sykle/gå til ferga og slik komme seg til Volda sentrum, men for å få til noe mer må man ha bil. Altså må man antakeligvis ha bil for å komme seg på jobb hvis jobben ikke er i Volda. Det tar også noe tid å komme seg dit, la oss si en drøy halvtime for å komme seg til sentrum. I tillegg må man forholde seg til fergeruta, den går omtrent en gang i timen.

Videre er det visst sånn at "alle" vet hvem en er. På butikken er det onkelen til Lars som er kjøpmann, og det er jo kjempehyggelig. Og man blir vel minst på nikk med ferjepersonalet, dem ser man jo daglig hvis man jobber i Volda. Dessuten er det mye slekt og familie rundt omkring, og når det er færre folk på samme sted er det lettere å få oversikt over alle. Dette betyr vel at alle jeg møter vil være kjentfolk. Det blir rart.

Det er kino i Volda, men visstnok ikke det samme tilbudet som jeg er vant til. Hva vil det si? Kommer filmene senere? Går det færre filmer?

Jeg vet ikke om det er svømmehall der. Det vil si, det er svømmehall på Dalsfjord skule lenger inne i fjorden, men det er visst et 12,5 m langt basseng uten vann i. Jeg er litt opptatt av dette med svømmehall for tiden, jeg har nemlig begynt med morgensvømming sammen med min gode venn og forlover Marièl, og dette kunne jeg tenke meg å holde ved like i Volda. Kanskje jeg må nøye meg med å bade i fjorden? Kan gjøre det samtidig som jeg setter garn. Forresten er det veldig stas å svømme med Marièl (og av og til Charlotte også) i Pirbadet. Vi svømmer til Playitas, og jeg er på 5.800 m nå. Flink.

Men, tilbake til saken: Jeg tror det er teater i Volda. Eller Ørsta. Ørsta er nabokommunen, og Volda og Ørsta deler flyplass. Kanskje riksteateret kommer til Volda? Det blir stas, de har jeg aldri sett. Men, det er egentlig ikke så farlig, jeg går aldri i teateret. Jeg bare har tenkt å gjøre det, derfor er det greit å ha teater i nærheten. Det er opera i Nordfjordeid, da, det er bra.

Men, dette var jo bare hva landsbygda eventuelt mangler. Hva med det andre? Hvor mange forandringer er det jeg ikke ser for meg? Er det helt andre sosiale regler som gjelder? Får alle med seg det hvis jeg soler meg toppløs i hagen? Må jeg lære meg nynorsk? Vil jeg springe på fjellet hver helg? MÅ jeg springe på fjellet hver helg? Er det bedre mat på bygda? Mindre fancy mat? Mindre krydder? Færre kaffesorter på kaféene?

Kan ikke dere som vet noe om landsbygda gi meg noen tips? Jeg betrakter dette som et stort eventyr og gleder meg til det, men det hadde vært greit om dere kunne gi meg noen hint - jeg vil helst ikke være helt på jordet.

 

When You Wish Upon...

"Immoderate desire is the mark of a child, not a man."
Democritus

Vi skriv ynskjeliste for tida. Joda, det er lenge til bryllaupet enno, men oppi all planlegginga er det eit koseleg lite avbrekk, fordi det ikkje kostar oss noko, verken no eller seinare. Eg, til dømes, har gledd meg til å skrive ynskjeliste, og likar å tenke på at vi får gåver når vi giftar oss.

Ja, eg innser jo at det ikkje er spesielt sympatisk av meg. Tillat meg å understreke at eg slett ikkje gifter meg på grunn av gåvene! Det er ikkje fordi eg er så grådig og/eller eigesjuk at eg likar å skrive ynskjeliste, for det er eg verkeleg ikkje (trur eg). Eg synst berre det er koseleg. Vi sit der og er eit par som må finne ei rekke objekt som begge ser både sjarm og nytte i, så kranglar vi litt, så blir vi venner igjen, eller kanskje litt sure. Hanne vil helst ha det same finserviset som dei hadde heime hjå henne då ho var lita, medan eg, i motsetnad til mange andre brudgommar, har nokså uttalte meiningar både om finservise og andre ting. Slik blir vi endå betre kjent og lærer nye ting om kvarandre, slik alle par bør gjere frå tid til annan, dessutan er det jo ei studie i kompromissing.

Så sit vi der altså. Vi har jo hatt nokre runder og snakka om det før, gått litt i butikkar og kikka litt sånn uformelt. I går bestemte vi oss for å prøve å føre noko av det vi har bestemt oss for å ynskje oss inn på ei av dei Fantastiske Elektroniske Listene På Nettet™. Sidan vi faktisk hadde blitt samde om eit bestikk vi begge likte som vi fann på CI Pedersen gjekk vi for deira listesystem. Viss vi ser bort frå at den tekniske utføringa av listefunksjonen deira mildt sagt var mangelfull og frustrerande lite funksjonell, var det uansett ei skjellsetjande oppleving: funksjonen summerte nemleg verdien av ynskjelista. Ikkje spesielt artig.

Faktisk fekk vi litt kvaler av heile greia. Eg meiner ikkje at vi var spesielt råflotte, vi har valt relativt rimelege til middels dyre artiklar, og berre ting vi treng eller ikkje har frå før. Likevel fór tusenlappane kjapt unna. Og vi synst det er litt pinsamt.

Det vart ikkje betre av at eg stadig, undervegs i prosessen, refererte til lista som "bestillinga". Dette antakelegvis fordi eg oftare har brukt nettbutikkar til å faktisk bestille ting frå, men for å kunne sjå meg sjølv i augene føler eg på behovet for å presisere at lista (som ikkje er heilt ferdig enno) ikkje er ei bestilling, både for meg sjølv og dei som måtte finne på å kjøpe noko til oss. Strengt tatt har vi stort sett det vi treng, dermed blir ei ynskjeliste i grunnen ein forfengelig detalj. Artig å drøyme seg bort i, men berre ynskje. Det går faktisk an å servere kaffi til åtte sjølv om ikkje alle koppane er like.

Så moralen er: sjå gjerne på ynskjelista vår (når ho blir klar) for å beundre den uovertrufne smaken vår, men ta det for det det er. Ei ynskjeliste.

 

Her bor vi nå

Her, på Waisenhusloftet, bor Lars, Mossa og jeg. Vi har en liten, koselig leilighet som vi er veldig fornøyde med.  Vedovn, god takhøyde og store karnappvinduer med utsikt mot Nidelven gir solid koselighetsfaktor midt i byen. Faktisk ligger Waisenhuset vis á vis Nidaros domkirke, noe som ikke alltid er like morsomt en søndagsmorgen når man forsøker å sove. På den andre siden har jeg jobbet mange gode søndagstimer i domkirken, det har vært matnyttig, hyggelig og givende med en så eksotisk arbeidsplass og flotte kolleger.

For tiden er jeg ungdomsarbeider i menigheten, og jobber i tillegg som klokkeravløser og kirkevakt. Lars har aldri jobbet i kirken, men begge har vært med på å synge mange korkonserter der.       Vi føler oss selvfølgelig veldig heldige som bor i akkurat dette soknet og får gifte oss i domkirken i Trondheim. Apropos bryllupet så kommer det snart en ny fane på denne siden med informasjon for gjester og andre interesserte, men for dere som allerede nå planlegger ferien deres: vielsen er i Nidaros domkirke, 25. juni 2011 kl. 14.30.

Jeg nevnte forresten Mossa. Det er altså katten vår, som du ser på bildet (i forgrunnen). Mossa kommer fra Sjetnemarka i Trondheim, og da vi fikk henne ble vi fortalt at det var en kjette. Det stemte ikke, noe som ble mer enn tydelig da hun kom i puberteten.  Nå er Mossa en kastrert hankatt som ikke akkurat er det triveligste dyret du har møtt, men et koselig kjæledyr å komme hjem til likevel. Mossa har bursdag 17.mai, og selv om hun nok er en street-mix fra drabantbyen mener vi å spore mange likhetstrekk med sibirkatter i henne. Mossa er en innekatt med litt for lite plass nå, men til høsten skal hun bli en stor og tøff gårdskatt som sørger for å holde mus og rotter unna. Det blir en stor overgang. Hvis noen har tips til hvordan dette kan gjennomføres best mulig, tar vi i mot med takk!

Som dere kan tenke dere blir det rart for alle tre å flytte fra Waisenhuset til Annastova. Her bor vi fem minutter unna Trondheim torg og Studentersamfundet og ett minutt unna domkirken, og nærmeste nabo er Prinsen kino. Annastova er en femminutts kjøretur unna Dalsfjord kirke og en fergetur unna Volda sentrum, men til gjengjeld ti sekunder unna Nilsstova, to minutter unna Dalsfjorden og førti minutter unna setra. Overgangen fra by til land blir stor, men det er nettopp disse forskjellene  som drar oss dit. God plass, frisk luft og sjø lokker mer enn svevestøv, handlegater og stress.

Misforstå meg ikke, vi har det svært bra her i Trondheim, og for min egen del har jeg masse familie i byen og kommer til å savne både dem og gamle minner og steder. Men, selv om Trondheim byr på alt dette og mer, gleder vi oss veldig til vårt nye liv på bygda med sunnmørsfamilie og gård og for meg en hel verden av nye inntrykk og muligheter.

 

Annastova er kårhuset i Nilsgarden dit odelsguten Lars har tatt med seg bykona Hanne. Neste generasjon er også kome i hus, vår vesle Nils. Saman og kvar for oss syslar me med ulike gardsprosjekt som me skriv om på bloggen.

Besøksteller
Artikkelvisninger : 109943
Innlogging