Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 19

OK, no er eg snart ferdig med Estland, eg lovar.

LUKE 19

Sjølv om vi bur langt ute i bushen (i alle fall viss du spør ein sentrumsvolding) likar vi her i Annastova å sjå på oss sjølve som eit progressivt og frilynt hushald. Vel har vi gått tilbake i tid ved å velge eit relativt spartansk liv på ein gard, hoppa av det moderne jaget etc., men sånn elles trur vi at vi er relativt frampå. Når det gjeld likestilling, til dømes, er vi jo eit praktisk eksempel på at kvinner kan ha høgre inntekt enn menn, og at menn kan sysle med slikt som (i alle fall dei siste hundre åra) kanskje har vore sett på som typiske kvinneaktivitetar.

Likevel har vi no presentert 18 songar, nye og gamle, alle skrive av menn. Av alle mannsdominerte yrke er kanskje komponistbransjen den verste. Både i klassisk musikk og i pop og rock. Sjølv kvinnelege utøvarar har ofte menn som skriv, eller er med å skrive musikken for seg. Kvifor er det slik?

Eg trur at i alle fall innanfor den klassiske musikken er det ei sterk og innarbeidd tradisjonsforståing, at menn skriv og dirigerer musikk, medan damene gjerne kan framføre han. Eg kan ikkje forstå at kvinner skulle ha noko dårlegare utgangspunkt for å skrive god musikk, ein kjend fordom er jo at jenter er flinkare med kreative ting. Men det er vel dessverre slik at glastaket er noko mange dyktige kvinner må finne seg i å stange mot, både dei som skaper musikk, dei som driv med mote og tekstil (som er typiske kvinnesyslar som også markedsførast mest mot kvinner), og i øvrig næringsliv og politikk. Her har vi ein jobb å gjere, alle verdas folk (særleg mannfolk), for dette ser ikkje ut til å ha betra seg så veldig dei siste åra.

Så, Annastova, som er namna etter ei kvinne, sterk, ugift og sjølvstendig, presenterer årets første og (dessverre) einaste kvinnelege komponist. Det skulle vore fleire, vi skal jobbe med saka.

 

Ester Mägi vart fødd i 1922 i Tallinn, og fyller 95 år 10. januar. Estarane kallar henne musikkens førstedame, og ho har ein kjempestor og kritikarrost katalog for mange besetningar, men som esterar flest er ho særleg glad i kor. Dagens song tek utgangspunkt i Vaikne öö, som er den estiske versjonen av Stille natt, og er eit sentimentalt stykke med litt same tematikken som Den fyrste song av Per Sivle. (Mor song denne songen, men no er ho ikkje her lenger, etc.)

Sidan vi ikkje tok med fleire damer i kalendaren i år vil eg gjerne få tilrå nokre andre dyktige kvinner i same slengen: Meredith Monk, Hildegard von Bingen, Clara Schumann, Elizabeth Maconchy, Vítězslava Kaprálová, Eva Holm Foosnæs og Florence Price. Eit lite, svært variert utval som kan konkurrere med eit kva som helst slags mannfolk. You go girls!

 

Den annastovske julekalenderen 2016 - Luke 18

Det er snart jul, kalenderen går mot slutten og det gjør desember og 2016 også. Hva kommer vi til å huske fra 2016? 1986 er enkelt. Tsjernobyl. 1994: OL på Lillehammer. 2011: 22.juli. 2016? ...Donald Trump. Jeg har ikke registrert verken nyttårskavalkader eller VGs utvalgte høydepunkter ennå, men jeg tror vi kan være ganske trygge på at det vi husker best fra dette året, er Donald Trump. Uansett om du er amerikaner eller ikke, om du hadde en mening om valget i USA eller ikke, om du heiet på Trump eller Hillary eller ingen av dem - du glemmer ikke Trump med det første. Og veldig mye rart kom fram i media under valgkampen, men det er én sak jeg synes ble skammelig underkommunisert.

LUKE 18

Jeg håper at alle som leser dette har sett Alene hjemme. Hvis du er født etter 2000 er det på en måte greit, men da anbefaler jeg å se den. Den ligger på Netflix. Tidenes mest innbringende komedie. Gøyal, nittitalls og julete. RØPEALARM: Kevin blir glemt hjemme når familien reiser på ferie i julen, og går fra å fryde seg over å være alene hjemme til å forsvare huset mot banditter. Musikken er John Williams IGJEN, gitt. Eneste komponisten som får to luker i år. Klasse.

 

Trykk her for å høre intromusikken fra Alene hjemme

Videre har Alene hjemme mange oppfølgere. Den første er selvfølgelig den beste, slik det ofte er, men toeren er også brukbar. RØPEALARM IGJEN: Kevin blir glemt igjen, denne gangen havner han på feil fly og er alene i New York. Han har heldigvis farens kredittkort (!), og tar inn på New York Plaza (der Dr. Frank-N-Furter fra The Rocky Horror Picture Show er en slags skurkete concierge til manges fornøyelse). Tyvene kommer inn i bildet igjen, og så har vi det gående. Filmen er den nest mest innbringende komedien i historien, etter eneren. Men tilbake til The New York Plaza Hotel.

Plaza er et kjent landemerke og luksushotell i New York, og har vært kuliss for mange svært kjente filmer, blant annet Alene hjemme 2, en viktig konsertscene og venue for flere avgjørende, politiske møter. Hotellet er over hundre år gammelt, og har byttet eiere mange ganger. Da vår film ble spilt inn der, var eieren ingen ringere enn: Joda, du har nok gjettet riktig. The Donald.Han kjøpte det i 1988, og sammenlignet det med Mona Lisa, "et mesterverk". Ivana Trump ble selvfølgelig hotelldirektør, han liker familiebedrifter han Donald.

Som vi har skjønt av både falske og ekte nyheter på Facebook under valgkampen er ikke Trump så veldig flink med forretninger. I hvert fall virker det sånn for utenforstående når han stadig vekk går konkurs. Så han eier ikke Plaza lenger. Han planla å gjøre om deler av hotellet til luksusleiligheter, for å prøve å betale ned gjelda. Fy skam. Folk krenkebrølte og raste. Vi snakker et stykke popkultur her, sentralt som få. Melk i steden den kua, da, Trump. Kunne solgt masse merchandize og blitt rik. Jaja. Får heller bli president, da. Banken tok over hotellet, og siden ble det solgt til en saudiprins, som igjen solgte det videre. Nå er det visst eid av et indisk konsern.

Orker du en fun fact til? Trump er med i filmen (toeren). Hotellgjest i lobbyen. Men jeg sier ikke når, du får heller se den. Og for å forstå den, må du se eneren først. Kos deg!

 

Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 17

Kven andre enn Colargol kan synge i duramoll? Benjamin Britten, i alle fall. Og eg trur eg føretrekk sistnemnde.

LUKE 17

I dag kan eg presentere det kortaste stykket i kalendaren vår. Knappe eitt og eit halvt minutt, kortare enn det vil ta deg å lese denne teksten, antakelegvis, fordi eg bruker mykje delsetningar og komma når eg skriv (og parentesar (av og til doble, faktisk!).). Det gjorde ikkje Benjamin Britten, kan eg tenke meg. Han var ein slik som vi alle har møtt ein versjon av: Han som var litt flinkare enn deg nesten uansett kva han prøvde, som ikkje hadde noko problem i noko fag på skulen, som alltid hadde ein vittig replikk på lager og stor og grundig kunnskap om nesten alt. Og i tillegg er så fordømt triveleg at du ikkje greier å synest stygt om han. Sånn var Britten. Han skreiv symfoniar i sjetteklasse og dei få som prøvde å mobbe han for det berre gav opp, fordi han var for tøff og vennleg til å bruke som offer. Han var så likandes at sjølv venner som han "dumpa" (og det gjorde han visst ofte og med slik ettertrykkelegheit at dei vennene han kvitta seg med kollektivt vart kalla "Brittens lik") orsaka han og sa at ein så viktig og flott person ikkje kan bry seg med å ta hensyn til noko så trivielt som andre menneske [mi parafrase].

Britten produserte mykje forskjellig, og fekk publisert verk allereie lenge før han fylte 20. Han skreiv mange operaer, orkesterstykke (inkludert det svært populære The Young Person's Guide To the Orchestra) og stykke for kor og vokal. Han var alltid veldig oppteken av amatørar og born, at dei òg skulle få vere med på å skape musikk. Derfor skreiv han ofte lett tilgjengeleg og relativt enkel musikk, utan at det gjer produksjonen hans uinteressant eller irrelevant på nokon måte (her har mange skaparar av barnemusikk i dag ein jobb å gjere...).

A Ceremony of Carols er eit godt eksempel på dette. Stykket er skrive for damekor eller barnekor, og med unntak av at tekstane er på mellomengelsk, også kalla forunderleg koko nestenengelsk, er desse elleve songane relativt enkle, slik at born (enkelte born, i alle fall) skal greie å lære det utan å gå heilt i frø. Det er ofte vekselsong mellom stemmene, mange einstemde parti og alt i alt ganske ukomplisert. Men meisterleg ukomplisert er det. Balulalow, som vi skal høyre i dag, er frå denne kantaten, skriven i 1942 (då var Britten 29 år og allereie ein durkdreven komponist med mange "lik" bak seg).

Trykk her for å høyre Balulalow av Benjamin Britten, framført av The Choir of Trinity College

Teksten til Balulalow vart antakelegvis skriven rundt 1550, og for å illustrere det eg sa om mellomengelsk lenger oppe tyder det Lullaby. Ja, det er berre å hive litt rundt på bokstavane, kven bryr seg om b-en kjem først eller inne i midten, samma det. Han vart gjeven ut i ei bok kalla The Gude And Godlie Ballatis (Gode og gudelege ballader, altså, korleis greidde dei som kunne lese på 1500-talet å la vere å fnise ukontrollert heile tida?) og vart altså tonesett av Britten, etter at mange andre hadde gjort det før han.

Melodien vekslar mellom dur og moll, eit kompositorisk grep eg personleg er veldig svak for, og mellom solist og kor, medan harpa berre ligg og kvitrar i bakgrunnen. Ei harpe er alt som finst av tonefølgje til koret i desse elleve songane, og eg må innrømme at sjølv om eg ikkje er nokon harpefantast er dette eit riktig val av komponisten. Harpe blir lett litt vel plonkplinkete og sukkersøtt, men her er det skrive slik at det berre framhevar den flotte vokalmusikken. Høyr på heile Ceremony of Carols for a good time (eller Goode Timis, som dei sikkert ville sagt på mellomengelsk)!

Til slutt litt meir koko nestenengelsk: Teksten til Balulalow.

O my deare hert, young Jesu sweit
Prepare thy creddil in my spreit
And I sall rock thee to my hert
And never mair from thee depart
But I sall praise thee evermoir
With sanges sweit unto thy gloir
The knees of my hert sall I bow
And sing that richt Balulalow!

 

 

Den annastovske julekalenderen 2016 - Luke 16

Det har blitt mye nostalgi i denne kalenderen, mer enn jeg hadde forventet. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på den statusen vi har gitt julen i samfunnet vårt. Det handler mye om fordums jul, og å gjenta den. Forhåpentlig har du som leser satt pris på det. Enten ved å leve deg inn i våre minner og assosiasjoner til musikken vi har presentert så langt, eller ved å hente fram dine egne. Men i dag skal jeg prøve å styre i en litt annen retning.

For vi kan ikke bare lulle oss inn i pepperkakedeig og glitter, og late som at hver jul for alle er tapetsert med trådløse juletrelys og gavedryss til langt på natt, omgitt av sprekkmette og lykkelige familiemedlemmer. Vi må snakke om at ikke alle gleder seg til jul. Og vi gjør det også, og det er kjempebra. Jeg får virkelig nytt håp for oss alle når jeg leser om Reidun (91) som for noen år siden rykket inn kontaktannonse i Aftenposten og etterlyste noen å feire jul med. Hun skrev til og med at hun skulle betale godt(!) for de som ville være med henne. HELDIGVIS gikk folk av skaftet. Reidun fikk hundrevis av brev og ble nedringt av fremmede som ville ha besøk av henne på julaften. Jeg velger å tro at det ikke var betalingen som drev dem, men ønsket om å gi et medmenneske en god julefeiring, og at de ikke tok seg særlig godt betalt. I år er det alenemoren Linda (32) på Fosen vi hører om. Hun har barnefri julaften, og inviterer alle enslige hjem til seg for å feire jul. Ingen skal sitte alene. Det er helt avgjørende at vi stiller opp for hverandre på denne måten. Det er så mørkt ute nå, og enda mørkere hvis vi er alene.

Jeg kjenner en som ikke liker julen. Den gir ham ingenting. HELT uinteressant. Og siden fokuset folk flest rundt ham og media har på denne tiden, stort sett dreier seg om jul, kan en jo tenke seg at det må bli vanskelig å ikke være sur, selv om han faktisk sjelden er det. Han jobber mye i jula, han har en jobb som ikke stenger selv om det er jul. Og det liker han. Men ikke å snakke om jul. Og det må også være greit. Det er sikkert flere som ham.

LUKE 16

Dagens luke er til dem som ikke gleder seg til jul. Jeg håper alle slipper å være ensomme, å tvinges til å like jul mot sin vilje, å oppleve ustabile familieforhold og traumatiske episoder og jeg håper at alle som ikke har råd til en "grunnleggende" julefeiring får økonomisk hjelp. Jeg håper de som har kjærlighetssorg i julen får trøst, jeg håper ingen homofile tvinges inn i skapet igjen for å tekkes trangsynte slektninger, jeg håper alle som vil får gå rundt juletreet og jeg håper alle får en fin jul, enten de vil det eller ikke.

Jeg håper alle får julekort med signerte bilder av Elvis

Trykk her for å høre Elvis Presley synge Blue Christmas

 

Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 15

Det spissar seg til - har du gjort klart det som skal sendast i posten til jul? Det bør postast i morgon for å rekke fram! I dag skal vi høyre noko som alltid får meg til å tenke på julestress som noko positivt.

LUKE 15

Det er noko med enkelte typer femti- og sekstitalsmusikk som får alt til å høyrest så gledeleg og bra ut, og songen vi skal høyre i dag er eit eksempel på dette. Songen er frå 1956, og dama heiter Yvette Giraud. Ho var ei av dei store franske chanteuses og fekk eit stort internasjonalt publikum til trass for at ho stort sett song på fransk. Særleg vart ho kjent i Japan, og ho reiste ofte dit fordi ho likte kor entusiastiske publikum var der.

 

Trykk her for å høyre Joyeux noël med Yvette Giraud

Songen skjønar eg fint lite av, eg kan ikkje eit ord fransk. Det vil seie, eg skjønar kva joyeux noël tyder, men det stoppar der. Difor kan eg dikte fritt, og eg ser eg for meg at denne songen akkopagnerer ei scene der damer med velfrisert hår og nylagt sminke "stressar" med julehandelen med eit smil om munnen, medan piperøykande dresskledde menn med fedora smiler og rister oppgitt på hovudet og veloppdregne born i bjartfarga strikkegensarar og med rett sideskill diskret prøver å finne ut kva mor har kjøpt, til overbærande smil frå dei vaksne. Håhå, jaja, denne jula, det er no litt av eit stress, men vi greier no å vere blide og perfekte likevel. Så kan vi, heile familien, synge tette harmoniar på refrenget og ynskje kvarandre god jul.

Slik trur eg det var på femtitalet. Denne songen får meg til å tenke at stress kan vere koseleg, det òg, sjølv om det stort sett ikkje er det. Men det ein har ein iver etter å få til vert ikkje så stressande, og så kan ein kanskje heller droppe det andre. Dei fleste har vel dagar i adventstida der ein har fått nok av heile greia, men dei fleste kan vel òg vere samde i at resultatet er verdt det. Så stress ned, gjer det du likar best, set ei skål med grønsåpe under sofaen og senk skuldrane. Jul blir det likevel. Joyeux noël à tous! (Var det rett?)

 

Annastova er kårhuset i Nilsgarden dit odelsguten Lars har tatt med seg bykona Hanne. Neste generasjon er også kome i hus, vår vesle Nils. Saman og kvar for oss syslar me med ulike gardsprosjekt som me skriv om på bloggen.

Besøksteller
Artikkelvisninger : 101047
Innlogging