Om å blogge og å ikke blogge

Det er ett og et halvt år siden jeg har bidratt på denne bloggen. Inni meg har jeg skrevet sikkert hundre slagferdige, interessante innlegg, med bilder og alltingen, men her inne har visst bare Lars latt høre fra seg. Hva skjedde?

I august 2012 begynte jeg å jobbe i voksenjobb, det kan selvsagt ha noe med saken å gjøre. Det er ikke til å komme fra at en student har litt mer tid til overs enn en lærer har. Som student har du alltid litt dårlig samvittighet fordi du kunne ha lest mer, forberedt deg bedre til neste forelesning og tatt flere notater. Det er imidlertid bare dårlig samvittighet overfor deg selv. Studielånet tikker inn på konto, og du får ikke mer igjen for det enn fruktene av din egen innsats, samt mye kaffe, øl og nudler.
Som lærer har du også alltid dårlig samvittighet. For også som lærer kunne du alltid gjort mer. For andre. Enda viktigere: Noen andres barn. Så da gjør du det.

Nå skal jeg ikke tegne et bilde av meg selv som verdens mest engasjerte og selvutslettende lærer som bruker all tiden min på jobben. Jeg tror ikke det er til det beste for verken samfunnet eller individet at man blir kun et yrke, og jeg tror ikke en blir den best mulige yrkesutøver av å bare utøve yrket sitt heller. Men, det er vanskelig å legge fra seg jobben, og jeg har jobbet mye.

Dette innlegget skal ikke skrive seg inn i debatten om lærerernes arbeidstid, så glem det jeg sa, kjære lesere. Jobben min er bare en dårlig unnskyldning for å forsømme trofaste fans, det er helt uakseptabelt og jeg innrømmer at jeg kan være en real latsabb.
Her er poenget: BEKLAGER RADIOSTILLHETEN! Vi har mange ganger lovet bot og bedring på oppdateringsfronten, og ikke bestandig klart å følge opp, men la oss si at vi skal prøve. Som Lars skrev tidligere er det bollebaking på gang, og med fare for at Annastova utvikler seg til en mammablogg kan jeg jo benytte fritida til å ordgyte litt.

Bloggen Annastova har så vidt fylt tre år. I følge Google Analytics er dere, leserne våre, 55% menn og 45% kvinner, mellom 18 og 70 år, og dessuten har vi lesere fra hele 29 land. Norge, USA og Storbritannia er på topp tre og fem av sju verdensdeler er representert. Av de mer overraskende gjestene på sida finner vi noen i blant annet Senegal, Kazakhstan og Canada. Her kan en vel mistenke Google-søket for å ha en finger med i spillet, i hvert fall hvis en ser på hvor lenge disse leserne er inne på sida, men velkomne skal dere uansett være!
I Norge har vi lesere i alle fylker, med Sør Trøndelag, Møre og Romsdal og Oslo øverst på lista. Med tanke på den geografiske spredningen er det ikke urimelig å anta at en del av dere lurer på hva vi driver med, siden dere ikke har anledning til å ta en sving bortover Dalsfjordvegen for å se ned i tunet vårt. Kjenner jeg brygger på både ett og to innlegg i tida framover, det skal vel la seg smette inn mellom føding og amming et sted.
Jeg lurer likevel på hva dere lurer på. Hva vil dere lese om? I skolen er man opptatt av elevmedvirkning, i bloggsfæren er det viktig med lesermedvirkning, tror jeg. Kom med requests i kommentarfeltet under!

XOXO

(P.S. Dette er ikke et forsøk på å generere kommentarer. Vi bryr oss ikke om hitlister for bloggere. Til det er vi alt for pretensiøse. D.S.)

 

Addisjon, subtraksjon, distraksjon

Det har visst blitt 2014. Det ignorerer eg berre og fortset med innlegget som om ingenting har skjedd sidan sist. Ikkje det at ingenting har skjedd - heller det motsette. Annastova har i to og eit halvt år hatt to innbyggjarar, men no er det ikkje mange vekene til det blir tre. Hanne har ein godt og vel halvsteikt bolle i omnen, og det har jo fått ein del konsekvensar. Stort sett positive, heldigvis, for eksempel viser det seg at ein graviditet, som har eit ganske definitivt sluttpunkt, ein slags absolutt siste frist, er god motivasjon for ferdigstilling av diverse interiøre prosjekt. Kven gidd å ha ein gang full av malingsspann og utgangsdør i kjellaren med ein baby i huset? Ikkje eg, og i alle fall ikkje Hanne. Derfor vart den o så segnomsuste gangen, husets største rom og definitivt største torn i foten min, ferdigstilt med listverk, maling, tapet og alt eit par veker før advent. Puh.

Noko babyar tek med seg anna enn ein liten dose tiltakslyst og auka pliktkjensle er tydelegvis masse ting. Det viser seg at dei treng ein heil haug med klede og utstyr, og dette må sjølvsagt lagrast ein stad. Vi er så heldige at Hanne er yngst, slik at mykje klede og utstyr kan arvast frå hennar sysken som er meir eller mindre ferdige med babyar. Etter siste Trondheimstur kom vi tilbake med bokstaveleg eit fjell av barnekle. Eg, som på mine gamle dagar har blitt ein ei-bukse-ei-skjorte-type kan nesten ikkje skjøne at ein kropp på ei tre-fire kilo skal greie å bruke så mykje klede, men Hanne har forklart meg at mykje av volumet kan forklarast med to punkt: 1: Dei tissar og gjer frå seg i kleda, noko som medfører relativt hyppige klesskift; og 2: Dei har ein lei tendens til å bli større for kvar dag som går.

Vi har eit lite mørkeloft som er fint til mellombels lagring av til dømes klede som passar ein toåring. Problemet var at dette var fullt av andre ting, mellom anna tre store kasser med ting mor mi har avhenda frå sitt mørkeloft som var mine. Det er dette eg tenkte å snakke om i dag. Eg har lenge utsett å gå gjennom dette, og med god grunn, viste det seg. Det beste frå barndommen min, for eksempel teikningar eg gjorde meg flid med (inkludert ei periode med ein god del mørk religiøs mystisisme eg hadde som fireåring) har aldri blitt plassert på mørkeloftet, men stått framme i eit album. Men noko av det som var på rommet mitt heime er ikkje verdt å ha ståande framme, men kanskje litt vanskeleg å kaste, og det var i denne kategorien desse kassene var. Noko av det var uskuldige, til og med artige og/eller nusselege ting frå min tidlege barndom. Bobledressen eg brukte då eg var to år, for eksempel, eller ein neve tinnsoldatar eg arva etter onkelen min. Eller frimerkesamlinga mi, som heilt tydeleg bestod av eit par pakkar med "Verden. Usortert." kjøpt på postkontoret, med nøyaktig null frimerke verdt meir enn pålydande verdi.

Noko av det var litt spesi, som for eksempel ei lita krukke med mjølketennene mine i. Det var ganske uappetitteleg, kvifor har eg teke vare på dei? Forklaringa kan ligge i at eg var eit over gjennomsnittet sentimentalt barn. Eg kunne stå på brua og kaste småstein i elva, for så å plutselig bli veldig knytt til ein av dei. Dette resulterte ofte i at eg hadde lommene i den dallblå ytterjakka eg alltid gjekk i fulle av småstein. Heilt vanlege, grå småstein, av typen som folk har i oppkøyrslane sine. Desse samla eg på og vart glad i. Hjelpes. Eg var som eit lite TLC-program heilt på eiga hand allereie i tidleg barneskulealder.

Men ungar i barneskulealder er jo enn så lenge litt sjarmerande, berre i kraft av å vere nokonlunde søte og svært lite kunnskapsrike. Det blir verre seinare. For plutseleg var eg over i ungdomsskuleavdelinga, og her var det mykje skulearbeid som burde vore hive for lenge sidan, eller helst aldri blitt produsert.

Det finst ingen vidunderbarn i skrivekunsten slik det finst i musikken og sjakkspelet. Det er fordi god skrivekunst fordrar kjennskap til livet.

Fran Lebowitz sa dette, og det er sant kvart enda ord. Det verste er vel at eg faktisk trudde at eg var flink til å skrive, at eg kunne male eit bilete med ord og skape stemingar og kjensler hjå lesaren. Etter å ha teke ein høgst ufriviljug dukk ned i mitt eige fjortis-sinn fyllest eg med ei blanding av djup skam og trong til å le. Tru ikkje at eg greidde å lese stilane eg fann, å nei. Her var det snakk om små glimt, fragment av setningar, overskrifter medan eg bladde gjennom lausarka på jakt etter vitnemål, attestar eller andre ting som måtte takast vare på. Og kvart vesle glimt fekk det til å gå kaldt nedetter ryggen min, og eg tenkte med gru på stakkars Signe som måtte lese dette makkverket, og oftast måtte gi det ein god karakter fordi det var nokonlunde grammatisk korrekt og følgde fiskeformelen etter boka.

Her vart tunge tema som romantikk, skilsmisse, rus, sjølvmord, svik, eksistensielle kriser og andre klassikarar handsama med den største sjølvfylgje av min ungdomsskulepenn. Kvart ord utstrålar ein misforstått autoritet på alle sjelelege kvaler ein kan tenkje seg, ingen kan skjøne menneskeleg liding som eg, eg er trass alt niandeklassing og fullt utlært i livets skule. Til og med namna eg brukte i stilane får meg til å krympe meg - dei var så edgy at det meir enn grensa til krampaktig. Heikki. Benny som jentenamn. Grøss.

Eg fann skuledagbøker òg. Skrekk og gru, den som fann opp skuledagbøker hadde ikkje noko godt i sinne. Her kan ein skrive ting som ingen skulle sjå, liksom, og sidan eg hadde Pusurdagbøker vart eg på dei fleste sidene i boka oppmoda til å vere artig! Det var berre det som mangla, ei påminning om kor utruleg lam humor eg hadde. Ordet krampaktig har eg visst brukt før i dette stykket, men eg trur det må påførast i to lag i dag. Trøysta er at ein på Mine Venner-sidene kan sjå at alle på den alderen presterer meir eller mindre kleint på felta vidd, humor og skrivekunst. Det går mykje i "Adresse: JA!!!!" og "Telefon: SKA VELL DU DRITE I!!!!!!! Neida!" og "Interesser: DEJ! Neida!" akkompagnert av ei hilariøs teikning der det står "Bilde" som består av ein smilemunn med tunga ute og to ropeteikn som auge. Ah. To be young and to feel love's keen sting.

No har eg overlete ansvaret for desse brotsverka mot litteraturen og menneskeheita til Volda og Ørsta Reinhaldsverk. Håper dei som arbeider på gjenvinningssentralen har det for travelt til å setje seg inn i tekstane og at papiret snart kan plasserast på sin rette stad: pent rulla opp ved sidan av ei klosettskål.

 

Å halde på trua

Det er alltid ein viss avstand mellom det ein har tenkt seg på førehand og det ein faktisk møter når ein kjem fram. Dei som byrja fylgje med på denne bloggen for eit par år sidan hadde nok medvitne eller umedvitne forventningar, som til dømes "her kan eg fleire gongar i veka kose meg med vittige, velskrivne observasjonar frå eit ungt, velutdanna par i ein rural setting", eller "dette blir ein fin måte å halde kontakten med Hanne og Lars på".  Vel. Så feil kan ein altså ta, og no er det over ni månader sidan sist de har fått gleda av å lese om livet her i Annastova. Beklager det. Men me bur her framleis.

Mine eigne forventningar har òg fått seg ein reality check, for å seie det internasjonalt. Før eg flytta hit må eg nok innrømme, mest ovanfor meg sjølv, at eg hadde litt rosenraude tankar om korleis det skulle bli. Sjølv om eg absolutt visste ein god del om tilhøva her (og det burde eg jo sidan eg har budd her i 18 år før) er det vanskeleg å justere forventningane ned til eit nivå som er relativt stemt med røynda. For mange faktorar spelar inn. Vêr, eigen innsats, distraksjonar, pengar, og så bortetter. Eg seier ikkje at eg hadde sett for meg eit liv der sola alltid skein (vi bur jo på Sunnmøre) og marka alltid var fuktig, veldrenert og ugrasfri, der eg ikkje rota, der dyra ikkje vart sjuke, der eg kvar dag var opplagt og blid og hadde ein velfylt bankkonto, men det er faktisk vanskeleg for ein romantikar som meg å førebu seg på det motsette.

Ein drøymer seg ikkje bort med tankar om ein åker der skvallerkålen og høymola er det einaste som stikk opp av snøen midt i mai. Ein planlegg ikkje at telen skal stå 70 cm ned i jorda i slutten av april og at appelsintreet skal fryse i hel første vinteren. Ein skal ha ganske lite tru på seg sjølv for å ta høgde for at ein er pottesur og i praksis uverksam kvar einaste morgon fram til tolv og berre fungerer etter å ha drukke fire koppar kaffi og kasta bort masse tid på å sjå på Jenna Marbles på YouTube. Og det viser seg jammen at pengar ikkje veks på tre her heller, ein må bruke tid på å tene dei. Eple veks forøvrig ikkje på tre her lenger, heller. Sauene har ete dei opp. Trea.

Men slik er det altså. Eg sit og ser på snøen som dalar der vårsola skulle lokka fram musøyre på bjørka. Internett er ein like stor tidstjuv på landet som i byen, og vi har like mange TV-kanalar som kan lure meg til å tru at Kjolen som sier ja er akseptabel bruk av tida mi.

Men i møte med ei røynd som ikkje naudsynleg er ideell er det desto viktigare, både for deg og meg, å finne tilbake til utgangspunktet for vala ein har teke. Du må hugse at du las bloggen vår fordi du likar oss og/eller det vi har å seie, og at det er uvesentleg om det kjem nye innlegg kvar dag eller ein gong i året (berre så det er sagt, så satsar vi på ein mellomting). Eg må hugse at grunnen til at eg valde dette livet var at eg vil greie å forsørge meg sjølv og familien min på ein måte eg kan stå inne for, og at eg faktisk nærast religiøst trur at ei større grad av sjølvforsyning vil føre til eit betre liv for alle som prøver det. Så får dei som sluttar seg til andre tankesett gjere som dei vil. Kanskje ein i overkant altruistisk tanke, men: det fungerer sikkert fint for dei. Eg veit nemleg at eg, kvart år, sakte men sikkert, kjem nærmare det gode livet. Eg har trua på det valet eg har tatt. Ting går kanskje litt meir trått enn eg hadde sett for meg, men tyder det at eg tek feil?

Du synst kanskje dette innlegget er noko høgtsvevande, men det er faktisk berre ei svært utbrodert orsaking/forklaring på at Annastova har vore nede for telling så lenge. Eg har vore svak i trua, og ikkje vore nøgd med framskritta eg har gjort. Eg har no innsett at ting tek tid, og at det i utgangspunktet ikkje er noko å skamme seg over. Kanskje tek dei lenger tid for meg fordi eg er så lat og avhengig av unyttig Wikipediainformasjon og Netflix, men sånn er det no eingong. Kvar dag er ein ny sjanse til å kaste bort heile morgonen på Bones før ein går på jobb for å ha noko å betale internettrekninga med.

Meir utfyllande om det som har skjedd sidan sist kjem snart. Takk for at du held på trua!

 

Navnene er klare!

Vi har jo ventet ganske lenge med å bestemme navn på det første kullet vårt, mye fordi vi har vært usikre på kjønnene - det tar lengre tid med store raser, og disse er halvt brahma, der hanene blir ca 5 kg. Nå er vi helt sikre, og kan presentere dere for Whitney, Mariah, Michael, Elvis og Elton. To høner og tre haner blir mye bråk og hanegal - én hane er faktisk nok for ti til tolv høner. Det betyr med andre ord at det om en liten måned blir to middager med coq au vin i Annastova. Nam! Det blir sikkert trist å slakte to av disse "førstefødte", men på den andre siden er det særlig to i flokken som har mindre tiltalende personlighet (irriterende) enn de andre, så vi skal nok klare det. Har dere laget coq au vin noen gang? Oppsrkiftstips?

Fra venstre: Michael, Mariah, Elton, Elvis og Whitney

 

Poultry update

Det er på tide med noen bilder av høner og kyllinger for å muntre opp leserne våre etter de triste nyhetene om Carl Gustaf. Vi har klekket sju nye Hedemorakyllinger:

Nummer atten

Nummer nitten

Nummer tjue

Nummer tjueen

Nummer tjueto

Nummer tjuetre

Nummer tjuefire

Beklager den dårlige kvaliteten, vi kan ikke flytte kyllingene så langt unna varmelampa og lysforholdene i kjellern er ikke så gode. Vi har glemt å fortelle at vi klekket fire skjegghøner til, to uker etter de forrige. Nummer sytten døde dessverre tre dager etter klekkinga. Han hadde antakelig en dysfunksjon, i hjertet eller et annet organ.

Nummer fjorten

 

Nummer femten

 

Nummer seksten

Skjegghønene har flyttet ut i fjøset og er kvikke og koselige.

(Fra venstre) Bakerste rekke: Nummer tolv, nummer femten, nummer fjorten, nummer sju. Andre rekke: Nummer seksten, nummer ti, nummer ni, nummer elleve. I forgrunnen: Nummer åtte og nummer tretten.

Mikshønene skal snart være klare til å verpe. Vi er usikre på kjønnet til nummer fire, derfor har vi ikke bestemt oss for navn ennå. Den ser ut som en hane, men oppfører seg som en høne.

Fra venstre: Nummer fem, nummer to, nummer en, nummer fire, nummer tre

Nå har vi med andre ord til sammen tjueto små eller store høner eller haner. Det er gøy!

Frittgående i ordets rette forstand

 

Annastova er kårhuset i Nilsgarden dit odelsguten Lars har tatt med seg bykona Hanne. Neste generasjon er også kome i hus, vår vesle Nils. Saman og kvar for oss syslar me med ulike gardsprosjekt som me skriv om på bloggen.

Besøksteller
Artikkelvisninger : 101052
Innlogging