Prosjekt: Birøkt. Del IV: Dåp! OG generell oppdatering

God sommer!
Til alle som har vinduer og dører, og følger med på været utenfor: den kom jo til slutt. Det er dessuten skoleferie for alle som studerer eller underviser, og resten av dere har vel enten ferie nå, eller snart. Med mindre dere er bønder.
Hurra, for en deilig tid dette er! Det gror og vokser her i Annastova, og snart er det masser av grøde å ta seg av. Mer om det lengre nede.

Takk til alle som har deltatt i avstemninga på dronningnavn! Siden sist har vi bestemt oss for å utvide med enda en kube. Vi skal derfor sette navn på fire kuber: Kube én og to som vi starta med, kube tre som blir en avlegger av kube én og kube fire - svermekuben. Disse blir nå hetende Maud, Latifah, Kiki Sørum og Makeda. Under ser dere et bilde av kuben til Makeda:


Ellers har vi mye å gjøre. En viss ettåring krever mye oppmerksomhet. (Selv om han selvfølgelig også gir oss mye glede.) Så når valget står mellom å jobbe med prosjektene våre, eller blogge om dem, blir valget ofte litt for enkelt. Derfor skal dere få en liten oppdatering på det meste i dette innlegget.
Hvis vi starter med å gjøre opp status på selvforsyning, som er hovedmålet for oss i Annastova, ser det slik ut:

DETTE ER VI SELVFORSYNT MED

DETTE BLIR VI SELVFORSYNT MED SENERE I 2015

Egg, kyllingkjøtt, sauekjøtt, potet, salat, asparges, basilikum, timian, persille, rosmarin, estragon, lavendel, dill, kjørvel, rabarbra, gressløk, vin, saft og syltetøy av rips, bringebær, jordbær, stikkelsbær og hylleblomst, og hvis vi henter melk i fjøset: alle melkeprodukter samt is.

Honning, kepaløk, sjalottløk, purre, hvitløk, tomat, jordskokk, artisjokk, fersken, jordbær, epler, pærer, plommer, bringebær, rips, stikkelsbær solbær, nyper, nøtter, sopp.

Det må vi være fornøyde med, synes vi. Men det kan bli bedre! Neste år skal det utvides med kål i åkeren, og vi ønsker oss ender og gjess, og kanskje ei ku og en gris. Kanskje prøver vi igjen med andre grønnsaker som gulrot, erter, eller selleri, det bestemmer gartneren på gården (ikke meg). Videre kan en jo alltid plukke mer bær og lage mat av skvalderkål og ramsløk og annet spiselig som står der ute og venter.
Lars hentet nylig melk i fellesfjøset, det ble skummamelk, smør, yoghurt og surmelk. Spesielt fornøyd var han med dessertyoghurten, smakssatt med hjemmelaget syltetøy. Så selvberga atte hjælp! Kan hende det blir ysting senere i år også.
Hvis dere ber pent kan det være dere får være med å bestemme hva som skal i jorda, så følg med!

Av annet nytt har vi bygget et hønsehus, det må nok komme et eget innlegg om det en regnværsdag. Det er mobilt, og laget i signalbyggstil. Akkurat nå oppgraderer vi området rundt drivhuset. Under ser dere kjøkkenhagen ta form:

Drivhuset og kjøkkenhagen Salat og urter

Fortsatt god sommer til alle!

 

Prosjekt: Birøkt. Del III: Navneavstemning

Dere lurer vel fælt på hvordan det står til i bigården vår? Jo da, de overlevde vinteren. De fikk fôr om høsten, og så sto de i fred og holdt seg varme inne mens det var varmt ute. De liker å ha 25 grader i kuben sin, så en isolerer kuben for dem og så klumper de seg i midten. Nå er de i gang med å bygge opp en ny, stor familie som skal sanke honning i sommer. Dronninga legger egg, husbiene steller egg og yngel og trekkbiene samler nektar, pollen og vann.

Nå synes vi det er på tide at de to dronningene får navn. Antall bier kan komme opp mot 60.000 om sommeren, så det blir for mye jobb å gi alle navn, men dronningene synes vi kan få. Vi skal også, hvis alt går bra, utvide med en kube til i løpet av sommeren, og vi trenger derfor tre dronningnavn. Her ber vi om hjelp fra leserne våre. Under finner du avstemningen, hak av for det navnet du liker best! De tre mest populære blir brukt.

 

(Forklaring til enkelte av navnene:
Makeda er det bibelske navnet til dronningen av Saba, Semiramis var en assyrisk dronning som de hengende hagene i Babylon ble bygd til ære for, Hatshepsut var en meget fremgangsrik, kvinnelig farao, Boudica var en keltisk dronning som gjorde opprør mot romerne, Dido var den første dronningen av Kartago.)

 

 

Middagsprosjektet, eller eit nytt og betre liv.

Så sat vi der då, to relativt intelligente folk i vår bokstaveleg tala beste alder, omringa av guds frie og fruktbar morenejord. Ein unge hadde vi òg greidd å kreiste fram etter litt om og men.

 Likevel sit vi på eit stort, velutstyrt kjøkken og èt Axa Fruktmüsli til frukost, middag og kvelds, og blir feitare for kvar dag som går. Fordi det er så vanskeleg å kome på noko godt og sunt som begge likar til middag.

Hanne og eg kjem frå vidt forskjellige bakgrunnar. Eg er eldst, ho er yngst, attpåklatt til og med. Hennar foreldre har budd kvar for seg i mange år, mine er gift på trettiandre året. Eg har unge foreldre fødde på sekstitalet, hennar er nesten tjue år eldre. Men vi har dessverre ein ting til felles at vi er veldig matvane, eller kresne, som dei kallar det andre stader. Eg kan ikkje ete ein rå tomat utan å brekke meg, og rynkar på nasen av mais og varme frukter. Hanne blir sur av kepaløk, erter og brokkoli og ingen av oss er særleg glade i kvite fiskar. Eg har problem med torsk, Hanne med sei. Vi er begge litt for glade i ost, smør, pasta og kjøttdeig og ikkje minst verdens beste middag: ferdigpizza.

For eit miljø å oppdra eit barn i, seier du, og vi er heilt samde. Normale, stabile heimar med prinsipp og ideal serverer sunne og frå botnen laga fiske- og vegetarmiddagar heile tida. Dei lærer borna sine at mat ikkje er gratis, at salte ferdigløysingar høyrer til berre i unntakstilstandane og at eit variert kosthald er nøkkelen til ein sunn lekam og eit balansert sinnsliv.

Så på ein sjeldan trilletur på meir enn ti minutt tok vi, to intelligente personar på rundt dei tredve, ei avgjerdsle. Hallo, sa vi. Vi har faktisk trettito kokebøker av høg kvalitet ståande - til og med i ei eiga hylle på kjøkkenet. Kvifor er vi så late? Vi har ein heil grøde av ferdig og gratis kornukopi rett utanfor kjøkenglaset seks månader i året. Vi var begge samde om at vi måtte ta oss saman. Nils er enno berre ein baby og skjønar ikkje kva som skjer, og vi kan proppe oss med Casa di Mama, Mac & Cheese og Grandiosa utan at han hevar eit augebryn, men om eit halvt år, eitt år, to år, kva då? Nei, her er det best å handle kjapt.

Dermed var det gjort. Dei trettito kokebøkene, i hovudsak samansett av eit kort, men lønnsamt medlemskap frå mi side i Bokklubben Mat- og Vinglede tidleg i førre tiår, vart gjennomgått etter fylgjande reglar:

  • Ein av oss les kokeboka frå perm til perm og plukkar ut dei oppskriftene han eller ho kan stå inne for.
  • Den andre går gjennom oppskriftene frå førre punkt og stryk dei som ikkje er akseptable etter hans/hennar smaksparadigme.
  • Begge skal etter beste evne strekke seg etter å utvide smakshorisonten sin og ikkje stryke oppskrifter utan at dei er bombesikre på at dei er uspiselege.
  • Ting ingen av oss har smakt før er per definisjon godt.

Som sagt, så gjort. I løpet av tre-fire kveldar hadde vi plukka ut ikkje mindre enn 156 rettar i fire kategoriar:

  • Vegetarmiddagar
  • Fiskemiddagar
  • Helgemiddagar
  • Vanlege middagar

Desse skreiv vi så opp pent på hhv. grøne, blå, gule og raude lappar. Vi skulle ha ein grøn, to blå, ein gul og tre raude middagar i veka. Den gule lappen måtte lagast fredag, laurdag eller sundag. Det vi trekte skulle lagast, med mindre råvarene var uråd å få tak i, til dømes lam, som vi produserer sjølve, eller makrell, som er ei typisk sesongråvare. Graut, pannekaker og potetball gjeld ikkje som vegetarmat sjølv om dei pr. definisjon er utan kjøt. Dersom ein lapp vart prøvd og begge vurderte retten som meir eller mindre uspiseleg, kunne han kastast og ikkje brukast om att. Etter dei gule middagane kunne vi lage dessert etter eige ynskje, men ikkje elles.

Vi laga til ei tavle slik at vi kunne henge opp lappane, og fordele kven som skal lage middag frå veke til veke.

 

Dette vil seie at vi frå no av i snitt skulle ete same middagen berre 2,3 gongar i året. No har vi allereie kasta tre rettar, så vi kan kanskje seie at det vert tre runder per år.

Den 2. august trekte og laga vi den første middagen, ein gul lapp med ein italiensk biff- og sopprett med rista brød og salat. Det var nydeleg godt og sette prosjektet i gang på verdig vis. Hanne, husets biffekspert, fekk æren av å setje prosjektet i gang.

Etter dette har det gått slag i slag. Nesten alle middagane har vore braksuksessar, berre tre har vore fiaskoar, det vil seie knappe 10%. Kjensla av å vere fri frå middagsplanlegginga er overveldande. No trekker vi sju lappar kvar måndags ettermiddag, frå onsdag til tysdag. Tysdag handlar vi inn for heile veka, så går vi ikkje på butikken meir den veka, med mindre det er snakk om salatar eller svært kortvarige ferskvarer. Matbudsjettet er kraftig redusert, ned i 300 kroner i veka. Og då snakkar vi smakfulle, balanserte, varierte og sunne rettar. To fiskemiddagar og ein vegetarrett i veka er ganske heftig for to innbarka kjøttetarar, men det har gått over all forventning. Fiskemiddagane er gode, vegetarmiddagane er mettande og billige, og heile prosjektet viser seg å vere eit av dei mest vellukka vi har gjennomført i lag. Her er eit utval av favorittane våre så langt:

Det at enkelte av middagane tek ein time å lage til gjer ikkje så mykje. Å sleppe å tenkje på morgondagens middag er så deilig at vi gjerne tek det vesle ekstra arbeidet med tillaginga. Og som ein bonus har begge vi vaksne faktisk gått ned i vekt av dette prosjektet. Og vi var ikkje SÅ ille i matvegen før denne ideen, altså. Vi var berre litt lite varierte. No trur vi at vi har skutt gullfuglen. Vi har greidd å innføre eit variert kosthald som vi begge kan leve med, vi har middag kvar dag og vi ét sunt og godt, samstundes som vi stadig lærer nye matlagingsteknikkar og rettar. Vi gler oss til kvar middag, og til å planlegge kvar nye veke. Det er som ei loddtrekking der ein alltid vinn, og to vanskelege middagsgjestar har blitt reine gourmetkokkane som ved eit trylleslag. Kopiér gjerne opplegget, har du nokre kokebøker på hylla og eit lite personleg repertoar har du det som trengst!

No kan vi utan skam ha born i huset, og lære dei gode, varierte og relativt sunne matvanar. Forhåpentlegvis vert resultatet at Nils og eventuelle sysken ikkje hamnar i same keisame tralten som foreldra. Så må vi berre registrere kva råvarer vi oftast treng og planlegge frøinnkjøpa til neste sesong...

 

Prosjekt: Birøkt. Del II: Bigård i Nilsgarden!

Så er vi i gang! Nesten tre år etter skjema, men hva er vel det? I min familie pusher vi stort sett de hundre alle sammen før vi stempler ut, vi har gooood tid! Men nå er de altså her. Vi har to bifolk stående i hamnehagen noen hundre meter unna driftsbygningene, og det er så spennende!
For nye lesere som nå synes dette innlegget starter vel mye in medias res, her er del I (ab ovo).

I vår har Nils (!), Lars og Hanne gått på birøkterkurs hos det lokale birøkterlaget, og nå følte vi oss klare til å begynne. Mange lurer på hvordan man kjøper bier. Er det per hekto, kjøper man en drektig dronning og putter henne alene inn i en kube eller legger man en håndfull egg i rugemaskina? Jo, nå skal dere høre: Skal man starte helt fra bunnen, kjøper man en avlegger av en lokal birøkter. Bier har, som de fleste dyr, noen sykdommer/parasitter som man gjerne vil begrense spredningen av, derfor bør en ikke flytte dem langt. Interessant artikkel på nrk.no om en av de vanligste i dag forresten, varroamidden. Her bør jeg vel, for bransjeryktet sin del, nevne at norske bier har ekstremt lite av slike plager, noe som er en viktig grunn til å holde på et strengt regime, og at det ikke har noe å si for kvaliteten på honningen - midden er en plage for biene, men bryr seg ikke om det andre den finner i kuben.

But, I digress. Og det vil jeg sikkert fortsette med, siden birøkt har den effekten på ALLE at en blir bare mer og mer interessert i og fascinert av det, og har lyst til å fortelle om det til alle andre. Så det er bare å lene seg tilbake og kose seg. Eller klikke seg inn på dagbladet.no og lese mer om terror eller Petter Northug.

Det var disse avleggerne, ja. En avlegger er et bifolk som har vokst ut av et annet. Birøkteren har latt en av kubene sine produsere en dronning som har fått pare seg. Hun har bodd i samme kube som sin mor, men uten mulighet til å møte henne (to dronninger blir litt sånn Harding/Kerrigan-stemning), og bygd opp sin egen lille flokk. Så har han flyttet vekk kassen med henne og biene hennes, og solgt dem til oss. Voilà. For 1000 kr får du en paret dronning med egg, yngel (larver), forseglet yngel (pupper) og arbeidere i alle stadier. Dette er måten å kjøpe bier på hvis en ikke har fra før. Skulle en derimot ønske seg en bedre dronning (la oss si at du ikke er fornøyd med genmaterialet hos den du har), kan en kjøpe det fra en dronningavler. Da kjøper man bare dronninga.

Så trengte vi litt utstyr. Vi fikk noe av min far, pensjonert birøkter. Resten bestilte vi fra Honningcentralen, rammer og verneutstyr. Så nå står de der, da, med rammer som de kan bygge på, to kasser hver til to bifolk, og koser seg. Vi har begge røktet dem, noe som er litt skummelt og ganske utfordrende. Biene blir selvfølgelig sinte når man forstyrrer dem, og verre blir det hvis en er brå og urolig. Så når vaktbiene svirrer rundt visiret foran ansiktet og leter etter en åpning må en bare puste rolig og ikke vifte dem vekk, og DET er jo ikke bestandig det letteste. Men, ingen har blitt stukket ennå, og etter et par besøk til blir vi sikkert mer selvsikre også. Det er utrolig gøy å få det til, minst like tøft som basehopping (og mye nyttigere).
Vi regner ikke med noen særlig honninghøst i år. Nå skal de bare få bygge seg sterke til overvintringen, og så kan vi glede oss til neste år. Fortsatt god sommer!

Fattet. Kubeåpning Bier og bringebær

 

Siden sist: Høner, haner, egg og kyllinger

Her i selvforsyningsprosjektet Annastova går det sakte, men sikkert framover. Bonden sjøl har et mål om at vi skal være selvforsynte på det meste, og selv om det er et stykke igjen dit er vi mer selvforsynte i 2014 enn vi var i 2011. Det vi startet med aller først, og som vi har skrevet mest om her inne så langt, er høner. Så la meg fortelle litt om hvordan det står til i hønsegården:

De første kyllingene vi klekka ut, var seks mikskyllinger (ikke raserene). Eggene kom fra nabogården, og de ble lagt i rugemaskinen i februar 2012. Dere kan lese om det her. En av dem døde etter noen uker, det skjer litt oftere ved maskinruging enn naturlig ruging at de får en liten utviklingsfeil som gjør dem mindre levedyktige. Tre av dem var haner og to var høner. Siden en bare trenger én hane til 8-12 høner, beholdt vi den med best lynne, Elton, og slaktet de andre to, Michael og Elvis. Det er forresten snart klart for haneslakt igjen, og da kan nok Lars fortelle om hvordan han gjør det, hvis dere spør pent. De to hanene ble senere til nydelige kyllinggryter, kokt langsomt og på gammelmåten.
De to hønene utvilket seg etter hvert veldig forskjellig. Mariah var en sky og irriterende høne som la ett ganske stort egg hver dag. Vi var med andre ord lenge selvforsynte med egg, til oss to. Søte, lille Whitney la bare ett egg, og fikk med en gang en voldsom rugetrang. En høne som vil ruge, eller er "klukk", som det heter, legger seg ned som om hun har egg å ligge på og vil helst være i fred. Hun spiser lite og går ned i vekt. Den beste medisinen mot dette er å gi høna egg å ligge på, så hun får kyllinger. Hun fikk ruge ut tre kull i fjor vår og sommer, og viste seg å være en ypperlig mor som passet på kyllingene sine og oppdro dem fint. Hennes kull hadde også en mye større overlevelsesrate enn rugemaskinen sine. Dette syntes vi var interessant og fascinerende, med tanke på at hun selv var ruget ut i maskin og aldri hadde sett en annen voksen høne enn seg selv og Mariah. Tenk at instinkt kan være så sterkt!

Den oppmerksomme leser legger merke til at jeg nå omtaler disse hønene i preteritum. Vi hadde en tung sommer på hønefronten i fjor. Mange revekull i bygda resulterte i mystiske forsvinninger og en traumatisk massakre, og svinnet var stort. Hønsehuset var rovdyrsikkert og forsvarlig, mente vi, men reven fant et hull som vi ikke hadde funnet. Jeg skal ikke krenke bluferdigheten deres med de grusomme detaljene, men her er den korte versjonen av historien videre:

Vi vil gjerne ha rasehøns, og tenkte to forskjellige kunne være passe. I juni 2012 klekket vi dvergkyllinger, Antwerpner skjegghøns. Søte og morsomme, men ikke spesielt nyttige. For små til å spises, litt høy kyllingdødelighet, og verpet lite. Til slutt hadde vi ei høne som la egg i fjor vår, og hun fikk ruge ut et par kyllinger. Dessverre overlevde ingen av dverghønene rovdyrsommeren 2013.

Rasen Lars er mest gira på er Hedemora, og vi begynte med dem i juli 2012. Hedemorahøns er flotte lesebokdyr med godt lynne. De følger gjerne etter oss når vi er ute, og er lette å plukke opp og lite aggressive. De verper dessuten en del, og blir passelig store, noe som er fint i et selvforsyningsperspektiv. I dag har vi to høner og tre haner av denne rasen, og de skal bli stamfedre og -mødre til to flokker. En av hanene er dermed dessverre til overs, han skal i frysern. Siden våren er mer eller mindre kommet til Sunnmøre er hønene også i gang med å verpe, og vi spiser igjen selvproduserte egg, noe som føles bra. Hønene lever videre mye på matavfall fra husholdningen, slik at vi kaster minimalt med mat og kjøper lite fôr. Det en henter ut fra naturen bør en i størst mulig grad føre tilbake, det er et helt grunnleggende prinsipp for selvforsyning.

Fra venstre: Marièl, Victoria, Estelle, Carl II Gustaf og Blanca

Neste ledd i hønseprosjektet blir å bygge om redskapshuset nede ved elva til hønsehus. Nå bor hønene i fjøset, og har det helt fint der, men vi vil ha et hus med atskilte hønsegårder og avdelinger til forskjellige flokker og aldersgrupper, der vi enkelt kan hente ut gjødsel og egg som vi vil. Det er også mulig at det blir plass til ender, gjess og/eller kaniner i samme prosjekt. Håpet er at vi skal få til dette i løpet av våren sommeren, men kloke av skade sier vi kanskje. Skulle vi klare å gjennomføre det, kommer det selvfølgelig oppdatering her inne. Inntil videre kan dere få se hvordan det ser ut der nede i dag:

Redskapshuset, gresset og fjorden venter på at våren virkelig skal komme i gang.

 

Annastova er kårhuset i Nilsgarden dit odelsguten Lars har tatt med seg bykona Hanne. Neste generasjon er også kome i hus, vår vesle Nils. Saman og kvar for oss syslar me med ulike gardsprosjekt som me skriv om på bloggen.

Besøksteller
Artikkelvisninger : 110535
Innlogging