Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 9

Nei, no får det vere nok ikkje-estisk musikk for ei stund, bli med meg tilbake til landet som flyt av õ-ar og vanskelege diftongar!

Frå ein gammal mann med rart namn og langt skjegg i luke 3 går vi til ein mann som også har dei tre attributtane. Riktignok ikkje fullt så gammal, men med lenger skjegg, og omtrent like rart namn. Vi snakkar sjølvsagt om verdas mest framførte nolevande komponist, geniet Arvo Pärt.

LUKE 9

Eg har etterkvart eit relativt hendingsrikt korliv bak meg. Eg kjenner mange som er langt meir meritterte enn meg, men ser ein på det norske folk under eitt trur eg at eg har sunge meir i kor enn gjennomsnittet. Og nokre av kora har vore riktig så bra, utan at eg skal ta så veldig mykje av æra for det, nødvendigvis. Likevel har eg sunge veldig lite Pärt. Korleis kan det ha seg, når han, som eg nemnde ovanfor, er (i alle fall visst nok) verdas mest framførte?

Jo, det er fordi musikken hans er forræderisk vanskeleg å framføre. Sjølv svært dyktige musikarar (ja, til og med dyktigare enn meg) får utfordringar i møte med det som for tilskodaren virkar enkelt, vakkert, ja, nesten naivt. Desse eigenskapane i musikken stiller enormt store krav til utøvarane: Den minste unøyaktige tone kan få heile glasslottet som Arvo har bygd til å gå i tusen knas som eit vinglas i ei overfylt oppvaskmaskin.

Han nyttar ein teknikk som nesten er som ei oppskrift, og som er heilt eigenarta. Han kallar det tinntinnabuli, som kan oversetjast med som klingande bjøller. Enkle akkordar, gjerne heilt vanlege dur-treklangar, blir kombinert med trinnvise melodiar, som skalaer. Eit godt eksempel på dette er det tidlege tinntinnabuli-stykket Spiegel im Spiegel for piano og fiolin. Veldig enkelt og minimalistisk, og veldig, veldig vanskeleg.

Men vi skal sjølvsagt eigentleg høyre på kormusikk, for det er jo jul, og det er jo eg som skriv.

 

Klikk her for å høyre O Immanuel av Arvo Pärt, framført av Theatre of Voices

Denne songen tilhøyrer ein liten serie som heiter Sieben Magnificat-Antiphonen, som for øvrig kan tilrådast frå start til slutt. Som tittelen antyder er det her snakk om sju antifonar (ein antifon er ein vekselsong, altså at to eller fleire grupper byter på å synge), og akkurat desse tilhøyrer adventstida. Tekstene er eldgamle, kanskje så gamle som 1700-1800 år, og kallast ofte O-antifonane. Dei sju korte versa tek kvar for seg eit av Jesu tilnamn (Visdom, Adonaï, Isais rot, Davids nøkkel, Morgonljos, Konge over alle folk og Emmanuel), og dette er det siste av dei. Vi er litt framfor skjema her, for denne antifonen høyrer til den 23. desember.

Eg merkar at eg lett kan bli litt vel nerdete når eg snakkar om desse stykka, for her snakkar vi storfavorittar for min del, så eg skal nøye meg med å påpeike kor effektivt han Arvo bygger spenning i starten av dette stykket: O... O... Im... Im... man... man... u... u... el... el... i vekselsong mellom sopran og resten av koret, tettare og tettare, høgre og høgre, til vi endeleg kan nyte forløysinga:

O Immanuel, unser König und Lehrer
Du Hoffnung und Heiland der Völker
O komm, eile und schaffe uns Hilfe
Du unser Herr und unser Gott!

Ahh... Så vart det jul.

 

Den annastovske julekalenderen 2016 - Luke 8

Og nå kommer det endelig en luke om film. Jeg har strikket en del i høst, og når jeg strikker noe enkelt og langtekkelig (fortsett med glattstrikk til arb måler 274 cm), liker jeg å se film på Netflix. Netflix og strikk, om du vil. De fleste av oss ser en del film i jula, det tror jeg jeg kan påstå. Noen filmer ser vi hvert år, noen er nye. Av og til er det fordi vi har lyst til å se akkurat denne filmen, andre ganger er det fordi det er romjul, ute er det fem grader og regn, og vi har ikke noe vi må.

Uansett, Netflix har det med å foreslå filmer som kan passe for meg. Dette baserer de på hva jeg har sett før, og hvilken karakter jeg har gitt det. Og en eller annen gang i løpet av oktober foreslo Netflix en julefilm. Og nå snakker vi ikke en av de tradisjonelle som er som heroin for nordmenn, Tre nøtter til Askepott eller Grevinnen og hovmesteren, men en skikkelig amerikansk juleromantiskkomedie med juleforviklingar og julelykkelig slutt. 'Hvorfor ikke?', tenkte jeg. Her bør det nevnes at jeg ofte, når jeg skal se på Netflix alene, ser billigprodusert møl. Fordi jeg kan. Guilty Pleasure.

Det første forslaget til Netflix var Holiday in Handcuffs. 1,9 stjerner i karakter fra andre Netflix-brukere, og beskrivelsen: "Etter å ha blitt uventet singel rett før ferien kidnapper en fremadstormende artist (her skulle det ha vært oversatt til kunstner, men greit nok,) en kjekk fremmed som hun introduserer for familien som sin nye kjæreste." Er det ikke flott? Og videre ble altså artisten/kunstneren spilt av heksen Sabrina, og hun skulle kidnappe officer Bobby Cruz fra Pacific Blue. Du kan tenke deg det ble julete og komiromantisk.

'Skulle ikke denne bloggen handle om julemusikk?', tenker du nå. Joda, vi kommer dit. Den neste jeg hev meg over var The Mistle Tones. "En talentfull ung sanger starter sin egen musikkgruppe når hun ikke får plass i en legendarisk julegruppe som ble grunnlagt av hennes avdøde mor." Nå ble det straks mindre umusikalsk. 2,7 stjerner på Netflix. Hovedrolle: Tia Mowry (Tamera var dessverre ikke med). Ond birolle: Tori Spelling. Gull. Jeg trykte selvfølgelig på play. Og det ble julemusikalsk og juleunderholdende, men kanskje ikke godt nok til at vi kan anbefale det i en julekalender. La oss heller snakke om en ordentlig julefilm. Eller julefilmserie.

LUKE 8

For hvis jeg skal se film sammen med Lars, da blir det gjerne kvalitet. Og en serie filmer vi har sett på i femten år nå, siden før vi møttes, det er Harry Potter. Jeg trenger vel neppe utbrodere plottet så veldig, en hver oppegående person bør ha grei oversikt over Potteruniverset, OG HAR DU IKKE PEILING PÅ HVA JEG SNAKKER OM, SÅ LESER DU SPORENSTREKS WIKIPEDIAARTIKKELEN JEG LINKET TIL LENGRE OPPE OG SER ALLE ÅTTE FILMENE FØR DU LESER VIDERE.

Og med de forutsetningene er det neppe noen overraskelse for deg at Harry Potter har fått sin egen luke i kalenderen. Musikken er ikke akkurat usentral. Det er så mye en kunne snakket om her, men jeg må jo bare velge. Og så kan du høre på, og se om du ser for deg Harry, Hermione, Ron og Dumbledore, og om du får bittelitt mer julestemning enn du hadde i går.

Ugla til Harry Potter heter Hedwig

Trykk her for å høre Lumos! (Hedwig's theme) fra Fangen fra Azkaban

De tre første filmene hadde samme komponist, John Williams. Han hadde grei suksess med noe andre filmgreier også, så jeg synes det var et godt valg av produksjonsteamet. Og filmene starter med det temaet du sikkert fikk på hjernen med én gang jeg sa 'Harry Potter'. Hedwigs tema. Filmene blir mørkere og mørkere etter hvert som Harry blir eldre og livet hans mer alvorlig. I den tredje filmen hører vi det med én gang filmen begynner. Hedwigs tema har fått en litt annen karakter. Fint, men ekkelt. Spøkelsesaktig (Hvorfor det????! Skal noen dø?)

Det er også en veldig god melodi, uansett. Og jeg får julestemning av det. Og lyst til å se hele serien på nytt, enda en gang. Kanskje i julen?

 

Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 7

På tide å få på seg søndagskleda og hatten, for no skal vi til kyrkja.

LUKE 7

Dei få gongane eg ikkje låner øyre til Estland sine superbe komponistar har eg, som mange andre, ein tendens til å sjå over dammen etter musikk. Amerikanarane er eit forunderleg folkeslag, men dette med å lage popmusikk har dei vore flinke til. I luke 3 snakka eg litt om periodiske "diller" og slikt, og dette ser ut til å verte eit gjennomgåande tema heile adventstida. Kanskje er det noko med årstida som gjer oss litt sentimentale? Dagens tema dreier seg i alle fall òg om ei fase eg har hatt, og denne gongen er det ei eg på Schrödingersk vis både er ferdig med og ikkje ferdig med.

Akkurat som at ingen kjøper Se&Hør sjølv om det er det mestseljande bladet i Noreg er det ingen som likar Mariah Carey sjølv om ho er den mestseljande artisten i nyare tid. Sett bort frå meg, då. Eg kjøper ikkje Se&Hør, men meg må jo innrømme at eg er Mariah-fan (ho kallar oss Lambs). Det vil seie, eg var det fram til 1999, og er er framleis fan fram til 1999.

Eg var så heldig at eg ikkje hadde eldre sysken som kunne diktere kva musikk som var akseptabelt å like, og så uheldig at eg ikkje hadde eldre sysken som kunne fortelje meg kva musikk som var sosialt sjølvmord å flagge tilhøyre til. Eg kom aldri bort i grunge eller trip-hop eller rave, slik dei med kule storebrødre gjorde. Enkelte av mine venner sverga allereie i ti-tolvårsalderen til kredibel syttitalsrock og hadde ein favoritt-Led Zeppelin-song i femteklasse. Slikt visste eg ingenting om.

Eg gjekk rundt i mi eiga verd og måtte finne min eigen musikalske sti. På ei slik ferd er det klart det blir nokre feilsteg. Men eg var jo berre eit barn, så eg vaks det verste av meg. Eg eig ikkje mindre enn to Toni Braxton-album. Eg fekk ei Robert Miles-plate i gåve ein gong som eg bytta til Celine Dion - Falling Into You. Eg tykte Hanne Boel var kul. Eg tykte Vaya Con Dios var kul. Eg var som ein slags 12-årig førtifemåring med ein hang til P4.

Og så var det Mariah. Her var det snakk om ei slags forelsking altså. Mariah kom inn i livet mitt akkurat i det eg skulle til å gå den humpete, pinlege og kronglete vegen frå barndommen til vaksenlivet. Ho kom i form av MTV Unplugged EP, ei plate som kom ut i 1992, men som eg fekk i julegåve i 1995, må det ha vore. Elleve og eit halvt år var eg då. Brunt, krøllete hår og eit kvitt, pent smil strålte mot meg på coveret, ein vagt eksotisk 22-åring med ei stemme som var for stor for den vesle CD/kassettradioen eg hadde spart til. Eg var solgt.

Eg hadde ikkje høyrt om Mariah før, dette var før småungar hadde tilgang på all verdens informasjon. På dette tidspunktet hadde ho allereie gitt ut julealbumet sitt, men CDar var ikkje noko ein fekk gratis og pengar var ikkje noko eg hadde, så det tok nok eit par år før eg fekk kjøpt det. Og her er det mykje gull for oss som ikkje skjemst over å like slikt som er litt vel pompøst.

 

Trykk her for å høyre Jesus, Oh What A Wonderful Child av Mariah Carey

Skamlaust og sjølvbevisst kommersielt er det, men slik er jo jula òg. Denne plata har solgt ca 15.000.000 eksemplar og er verdas mestselgande julealbum nokon gong. Mariah er på høgda av den første karriera si (det gjekk dårleg ei stund etter årtusenskiftet, men jaggu kom ho ikkje tilbake), stemma er framleis ung og sprek, og (eg er kanskje litt gammeldags som seier dette, men...) imaget er ikkje berre puppar og lår.

Plata inneheld super-mega-ultra-julehiten All I Want For Christmas Is You, som til stor overrasking for mange faktisk er skriven av dama sjølv (saman med kompanjongen Walter Afanasieff, men dog), samt mange heilt tradisjonelle julesongar i pop slæsj gospeldrakt. Av dei mindre heldige augneblinka på plata er vel Händel i dance-drakt på Joy to The World, men stort sett er dette feelgood julepop som sikkert hadde vore artig å synge med på, hadde det ikkje vore for at dei færraste er utstyrt med slike piper som Mariah.

Jesus, Oh What A Wonderful Child er ei tradisjonell gospellåt, og det er akkurat det han er spelt inn som. Opptaket vart gjort i ei kyrkje, med fullt kyrkjekor, Hammondorgel og born med tamburinar, og dette gjer at mellom dei andre gode men kanskje litt overproduserte songane skil denne seg ut som eit (tru det eller ei) jordnært spor. Dessutan er det rasande festleg med tempodobling og frenetisk koring, ein får ei viss forståing for at ein kan kome til å bli litt ekstatisk i forsamlingar med slik musikk.

Her er det berre å kremte godt og prøve å henge med. Teksten er no i alle fall relativt enkel. Hallelu!

 

Den annastovske julekalenderen 2016 - Luke 6

Nils på to år er allerede i full gang med julesangene. Han øver i barnehagen og han øver hjemme. Det går i På låven sitter nissen, Jeg gikk meg over sjø og land og No tenner vi det første lys. Julemusikk og julesanger er en sentral del av julestemningen for oss i Annastova, og sikkert også for dere lesere.
Vi hører på den samme musikken hvert år, men kanskje også noe nytt. Jeg har hatt dilla på mange juleplater, men ikke alle er like viktige for meg i dag. I 1994 kunne jeg for eksempel hele albumet fra The Julekalender utenat. Jeg hadde både CD og VHS, og det gikk sport i å synge The Støveldance med færrest mulig innpust. Heldigvis er ikke musikken til Travellin' Strawberries lenger et must for at det skal bli jul. Og for noen år siden forelsket jeg meg i Lady Gagas versjon av White Christmas, der hun hadde skrevet et ekstra vers. Det har også gått over.

Andre diller henger med jul etter jul, og blir en del av den musikken som får oss i den riktige stemningen. Noe av den riktige julemusikken for meg er stoff jeg har vært med på å framføre. Ikke fordi jeg dyrker minnene av hvor flink jeg var, men fordi julekonserter er en stor del av julen og adventstiden min.

Ikke for å skryte, men en dag jeg kom på å telle konserter jeg har vært med på, fant jeg ut at jeg har spilt, sunget eller dirigert rundt 55 julekonserter siden 1993. Driver man med musikk, blir forholdet til julen preget av det. En må for eksempel øve i god tid før adventstiden. Det vil si at julerepertoaret tas fram en tirsdagskveld i starten av oktober. Julestemningen er ikke nødvendigvis på topp akkurat da, men det må til hvis man skal bli ferdig i tide. Folket vil ha advents- og julekonserter, og de vil wowes. Og det er verdt det. Julekonsert er noe av det fineste å være med på.

LUKE 6

I fjor ble jeg spurt om å synge på julekonserten i sognekirken vår, Dalsfjord. En tradisjonsrik konsert der musikklag fra hele fjorden deltar med en liten avdeling hver. En ordning som gjør at man av og til vil få høre den samme julesangen to ganger, men det gjør ingenting. Jeg var i midlertid litt nervøs, og ikke spesielt interessert i å bli sammenlignet, så jeg ville finne noe jeg var sikker på ingen andre skulle framføre. Letingen etter et originalt nummer ledet meg til et album med Ella Fitzgerald, Christmas. Jeg anbefaler gjerne hele albumet, det er mange flotte framføringer av kjente og mindre kjente julesanger, for eksempel liker jeg godt It Came Upon A Midnight Clear. Og det er så smakfullt orkestrert at en kan dåne. Bare akkurat passe. Og med en av de nydeligste stemmene i historien.

The First Lady of Song

Trykk her for å høre Ella Fitzgerald synge The Secret of Christmas

Jeg falt pladask for The Secret of Christmas. Jeg hadde ikke hørt den før (så det ville neppe være flere versjoner på kirkekonserten), kompet minnet meg om O helga natt (som aldri er feil i min bok), og teksten har et fint budskap. Jada, litt amerikansk kliss, men sant likevel. Og jeg trenger å minnes på det. Du også, kanskje?

So may I suggest
the secret of Christmas
is not the things you do
at Christmas time,
but the Christmas things you do
all year through.

Konserten gikk forresten fint. Jeg fikk med meg en ung musikerspire på akustisk gitar, og lot det stå til. Ingen kan måle seg med Ella, selvfølgelig, men det var i det minste ingen andre som sang det samme som meg.

 

Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 5

Eg har lagt merke til at denne bloggen har ganske mange fleire lesarar enn dei vi kan rekne som våre næraste venner og familie, og det er jo kjekt. Men inne i denne massen av lesarar er det utvilsamt mange som kjenner oss også utanfor Internett, og for alle dykk som har tilbragt eit minimum av tid i same romet som meg kan den neste luka umogleg kome som ei overrasking.

LUKE 5

For det var vel ikkje spørsmål om eg skulle prate om estisk korsong, men kanskje heller kor mykje. Svaret på det er: ganske mykje, men ikkje så mykje som eg skulle likt. Eg er glad for å vere norsk og trivst med det, men viss eg måtte vere noko anna ville eg helst vore estisk. Og det er 100% grunna kormusikken deira, som er åsom på alle måtar. Så fantastisk er han at han øydela Sovjetunionen! Og best av all estisk kormusikk er den Veljo Tormis har laga.

Eitt av mine beste livsval var å søke opptak i Trondhjems Studentersangforening i 2005. Der hadde eg seks fantastiske år, og eg lærte meir der enn eg gjorde på NTNU (viss ein reknar etter kva eg har fått bruk for seinare i alle fall (grunnen til dette kan sjølvsagt vere at eg brukte vel så mykje tid på Studentersamfundet som på skulen).), og det er kanskje dette koret eg lengtar mest tilbake til når eg lengtar tilbake til Trondheim, og det gjer eg jo litt av og til. Her vart eg introdusert for mange fine folk og mykje fantastisk musikk, mellom anna han som skulle bli mannen i mitt (musikalske) liv, Veljo Tormis (vi har eit ope forhold).

Veljo Tormis vart fødd i Harjumaa i det nordlege Estland i 1930, og har i løpet av ei lang karriere komponert over 500 verk for kor eller vokalistar. Stilen hans er bygd rundt det som kallast regilaulud, ofte omsett til runesongar, ein eldgamal type tradisjonsmusikk frå Estland og dei beslekta kulturane rundt. Desse songane er gjerne monotone og messande, med eit kort tema som vert gjenteke i vekselsong mellom fleire stemmer. Det rytmiske og enkle, men samstundes svært sofistikerte i Tormis sin musikk er det eg synst er fascinerande, sjølv om det kanskje ikkje er sånt ein likar heilt med ein gong, eller nokon gong. Nokre tek feil når det gjeld musikk, og det er eg så storsinna at eg aksepterer.

Trykk her for å høyre Jõulud tulevad av Veljo Tormis, framført av Det Estiske Nasjonale Mannskor

Tormis passar som kjent til alle høve, men om han har nokon feil i sitt kunstnariske virke må det vere at han har skrive litt for lite julemusikk. Ein heil syklus til Martinsmess har han, men sørgjeleg lite til jul. Heldigvis har han laga denne artige vesle saka, Jõulud tulevad, som tyder "Jula kjem", skrive i 1996. Kanskje ikkje av dei mest stemningsfulle låtane du høyrer rundt juletider dette, men jul er jo òg fest og moro! Eg personleg meiner at fest og moro er lik fleirstemt estisk vekselsong. Og at tekstlinja "Jõnkadi-jõnkadi" burde vore brukt oftare.

 

Annastova er kårhuset i Nilsgarden dit odelsguten Lars har tatt med seg bykona Hanne. Neste generasjon er også kome i hus, vår vesle Nils. Saman og kvar for oss syslar me med ulike gardsprosjekt som me skriv om på bloggen.

Besøksteller
Artikkelvisninger : 106639
Innlogging