Den annastovske julekalenderen 2016 - Luke 14

Ti dager igjen til jul! Oioi, nå begynner jeg å glede meg!

Og endelig er det filmmusikk igjen. Det er viktig å se på film i jula. På julaften før middag, gjerne, og veldig viktig alle dagene i romjula når det regner. Kanskje du endelig kan få binga fra deg hele GOT? Jeg kan likevel ikke garantere at denne luken blir kjemisk fri for korprat, det er så fort gjort å ramle utpå. Det kan faktisk være at vi skal en kjapp tur innom det morsomste koret jeg har sunget i, sånn apropos å ramle utpå - for å si det svart på hvitt.

LUKE 14


Dagens luke skjuler musikk fra filmen The Nightmare Before Christmas, en film jeg dessverre ventet mange år med å se. Har du ikke sett den, sier du? Se den, sier jeg. Skal prøve å ikke spoile, men her har vi et univers der flere byer leverer høytider til resten av (den amerikanske) verden. Julebyen, Halloweenbyen, St.Patrick-byen, med flere. Og helten i Halloweenbyen, Jack Skeleton, er gresskarkonge. Han leder innbyggerne i arbeidet med å forberede og gjennomføre Halloween hvert år. Julenissen gjør selvfølgelig det samme i sin by, og så videre. Problemene oppstår når Jack blir lei og vil ha forandring. Han reiser til julebyen, og denne sangen er reaksjonen han har når han opplever jul for første gang. For det er jo ganske koko hele greia. Her sitter jeg og har kakeboksene fulle med utallige kombinasjoner av sukker, smør og mel, og i lysestaken på spisebordet har vi bare tent TRE av FIRE lys. Alt med jul er sprøtt hvis du ikke har sett det før, og ingenting av det betyr noe for deg. Fint, ja, koselig og fascinerende, men helt uforståelig. Denne følelsen er fanget opp i sangen What's this, en hektisk hopping og dansing rundt i julebyen der han tar inn alle inntrykkene, setter ord på dem, undrer seg og haster videre.

 

Trykk her for å høre What's This fra Tim Burtons The Nightmare before Christmas

Det er ganske håpløst at jeg ikke hadde sett denne før i 2009, den kom nemlig ut i 1993. -Typisk deg, Hanne, sier Mamma nå. -Jada. Men så kommer jeg til det derre koret. Det var på grunn av Knauskoret at jeg til slutt så den. Et fantastisk kor i Trondheim, adresse Studentersamfundet, type blanda a kapella. Synger både rask og rolig musikk som ingen skulle tru at noko kor kunne shubidu. Jeg ble med etter nyttår i 2008, Lars hadde allerede gått der et år. Ikke tilfeldig. Vi ble kjærester den våren, ikke tilfeldig. Vi har tusen venner derfra, ikke tilfeldig. Mange av dem er musikere av et eller annet slag, ikke tilfeldig. Helt kort og enkelt så er det et fantastisk kor, det beste studentkoret i Norge både musikalsk og sosialt. En subjektiv mening, men jeg har studert veldig mange andre fra utsida. Så hvis det er noen 19-åringer som leser dette: Søk NTNU, søk TKS/TSS (les deg opp så skjønner du greia), søk Knauskoret.

Og så ble det jula 2008, og vi skulle synge det kleine, tradisjonelle julenummeret til Knauskoret. When You Wish Upon A Star med uforståelig og uspillelig PIANOKOMP. Vi hadde hørt gjetord om hvor dårlig det pleide å gå. Revolusjonære som vi var, laget vi (dirigenten vår) en julemedley. En kompott av fantastiske julemelodier med elegante overganger og høy underholdningsverdi uten hatter, barter og nesten uten koreografi. Vi holdt det hemmelig helt til konserten, og Storsalen i Samfundet var stappfull. De hadde hørt det før, Knauskoret som lattermilde og flaue led seg gjennom pliktnummeret. Men den gang ey. Og det var så gøy, og vi var så kry og begeistra. Og salen eksploderte.

De synger den fortsatt, selv om ikke vi er med. Niende året på rad. What's This er ikke med, men en annen sang fra filmen. Tipper du kan gjette hvilken hvis du lytter godt til teksten. (Gjetter du også hvem som introduserer koret i mikrofonen?):

Trykk her for å høre Knauskoret synge Julemedley i 2008

 

Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 13

Så var det endeleg luciadagen, den eine dagen i året der pene, lyshåra jenter får vere i fokus. I Noreg er dagen stort sett for barnehagar og barneskular, med eitt og anna aldersheim- og butikkbesøk, men svenskane er heilt ville etter Lucia. Så ville at det vert krenkebrøling og nettrollharnisk viss t.d. Åhlens vågar seg til å vise ei ikkje-blond, ikkje-kvit Lucia i ei reklame. Ja, dette har skjedd i år.

Eg har ei lita opplysning å kome med til alle som måtte lure: St. Lucia var ikkje frå Sverige, ho var frå Siracusa på Sicilia, og enkelte kjelder meiner at ho var halvt gresk. Og halvt siciliansk: altså nesten garantert ikkje blond. Men sidan ho døydde for 1712 år sidan er det vanskeleg å bevise verken det eine eller det andre. Dermed er det ikkje noko å lage styr om, svenskar. Lucia kan like gjerne vere ein 61 år gammal kinesisk mann, for funksjonen ho fyller i dag er berre som symbolsk ljosbringar i ei generelt mørk og lite attraktiv periode av året, og det kan jo strengt tatt kven som helst vere. Unnateke slike som sit på Internett og skjeller ut eit mørkhuda barn fordi ho er Lucia i ein reklamefilm. Slike bringer lite ljos, eller andre nyttige og/eller hyggjelege ting, til torgs.

Vel. Over til noko anna, noko svenskane faktisk tradisjonelt har fått bra til: Eurovision Song Contest.

LUKE 13

Kor mange Luciasongar kan du? Viss du ikkje er nettopp svensk tippar eg talet er ein. Og at du kanskje har litt problem med å hugse den teksten som ikkje involverer avføring på ein høgareliggande stad. Og at denne songen opprinneleg handlar om eit hamneområde i Napoli, ikkje om sjølve helgenen. Viss du derimot er svensk er sjansen for at du kan opp mot ti ikkje heilt liten.

Dette har sjølvsagt ingenting med Eurovision å gjere. Men ein av desse svenske luciasongane heiter Strålande helgonfé, og damene som syng kjenner alle Grand Prix-fans frå før.

 

Trykk her for å høyre Strålande helgonfé med Sarah Dawn Finer og Malena Ernman

Malena Ernman er kjend for å levere ein av dei mest ...meh... songane frå Sverige i ei internasjonal ESC-finale og kom på 21. plass i Moskva i 2009 med La voix. Ho er dessutan hovsångerska, utnemnd av Kong Carl Gustaf sjølv, lyrisk mezzosopran og  jazzvokalist. Og juleplateutgjevar.

Ho har klinka seg saman med Sarah Dawn Finer, som trass eit anglosaksisk klingande namn er svensk, og eit friskt innslag både i panelet i den svenske versjonen av Adresse..., som kallast Inför Eurovision (kan anbefalast som eit Jan Fredrik Karlsen-fritt miljø for dei som er sensitive for slikt), og i to internasjonale finaler i Sverige i rollen som Lynda Woodruff, international spokesperson for the EBU. Sarah Dawn er ikkje berre flink til å meine ting om Grand Prix-låtar og snakke truverdig engelsk, ho har ikkje så verst læte sjølv.

Saman syng dei altså denne småfine songen om Lucia (som overvann døden? Var ikkje det ein annan sentral figur som gjorde det?), skrive av Gustav Adolv Brandt og tonesett av Hugo Hammarström, begge tidlegare vinnarar av "mest svenskklingande namn".

Til slutt: Kan nokon forklare meg greia med safran? Smakar det noko, er det berre eg som ikkje kjenner det? Og er det nokon som brukar safran bortsett frå i lussekattar? Er heile safranbransjen bygd opp rundt ein dag i året?

 

 

Den annastovske julekalenderen 2016 - Luke 12

Halvveis! Over halvveis til jul, og halvveis gjennom julekalenderen. Hvordan ligger du an med julestria? Litt av hensikten med (eller i hvert fall resultatene av) sosiale medier og blogging er å skryte, sånn at alle andre føler seg mislykket. Hvis du lurte er vi ferdige med julegavene, og vi har bakt fire slag. Baker sju hvert år, selvfølgelig, intrikate pepperkakehus og to-tre sorter konfekt. Julekort skriver vi for hånd. Do you hate me now?

Neida, bare tulla. Eller, det er sant at vi er godt i rute i Annastova, men jeg skal ikke være slem. Lag den jula du har lyst og overskudd til. Ikke slutt å les da.

LUKE 12

I dagens luke skal vi høre et julekvad. Hjemme hos Mamma hadde jeg en større notesamling, blant annet var det en bok som Mormor hadde spilt i da hun var ung. Tror den het Julens perler. Det var Glade jul, Deilig er den himmel blå og Her kommer dine arme små. Alle disse var gamle julesanger på nittitallet (da jeg var barn, altså), sammenlignet med Musevisa og På låven sitter nissen. Men, de var absolutt i bruk. Det var i mindre grad noen av de andre melodiene, for eksempel Det kimer nå til julefest og Jeg synger julekvad. Her må det sies at jeg tenker mest på hva vi sang på skolen, disse sangene var selvfølgelig stadig å høre i kirken. Jeg tipper kanskje de var for danske og for kristne. Poenget er at jeg likte så godt disse sangene, og syntes det var dumt at ikke folk i klassen min kunne dem. Jeg kunne selvfølgelig (dessverre (heldigvis)) ikke tvinge dem og læreren til å synge akkurat det repertoaret jeg ønsket meg, jeg fikk heller spille dem og synge til selv. Nå skal vi høre og snakke om Jeg synger julekvad (opprinnelig In dulci jubilo). Jeg fant ingen innspilling med meg selv på Spotify, så det nest beste ble Oslokoret Grex vocalis. De har en versjon jeg liker ekstra godt.

 

Så var jeg liksom mamman, Jesus, og så var du liksom beibien

Trykk her for å høre Jeg synger julekvad med Grex vocalis

Her har Grex (som vi bransjefolk kaller dem) spilt inn fire vers, i hver sine arrangement. Et triks jeg har vært med på under salmesang mange ganger opp gjennom årene, med Nidaros domkor og før det Nidarosdomens jentekor. Det piffer opp gudstjenesten. En fiffig idé som gjør seg godt. Det første verset er veldig rett opp og ned, homofon sats (alle synger samme stavelse til en hver tid). Fint. Det neste er polyfont, stemmene "jager hverandre". Gøyere å synge, interessant å høre på. Fortsatt mye velklang og harmoni. Tredje vers er bare damer, i polyfoni. Smart grep, holder på interessen vår og det er fin variasjon å høre bare lyse damestemmer. Det siste begynner ufarlig. Ligner på det første. Men så sklir det helt ut. Her har Fartein Valen vært, med disharmonier og atonalitet. Det blir aldri ordentlig stygt, men det er interessant at den samme melodien kan synges på så forskjellige måter, og vi blir utfordret til å akseptere at også atonal stemmeføring er fint.

En gang vi sang Fartein Valen (Vaagn op, min sjæl) i Domkoret holdt vi på å gå fra forstanden. Det var helt umulig. Så ufattelig vanskelig og stygt. Men, vi fikk det til til slutt, etter mye grining på do og en overdose kaffe. Og det ble ordentlig fint. Så jeg sympatiserer kanskje litt med Grex, fordi jeg vet hva de har vært gjennom for å lage denne innspillinga. Den hadde ikke vært den samme uten den overraskende slutten.

Det var dagens luke. Nå må du gå og bake lussekatter (Neida! (Joda.)). Husk safran!

 

Den annastovske julekalendaren 2016 - Luke 11

Tenk deg eit land der det er jul heile året - der evig snøkledde sletter og åsar bestrødd med mørkegrøne grantre går over i ein djupblå horisont pryda med stjerner og dansande nordlys - der frosne elver glitrar under glade, skeissegåande familier i nisseluer med kalkunsmørbrød og kakao i picnickorga. For ein vakker stad å vere! Landet eg snakkar om er sjølvsagt Canada.

LUKE 11

Vi skal vestover, ja, til landet som har fostra fram storleikar som Shania Twain, Alanis Morisette, Celine Dion og Bryan Adams. Men sjølv om alle desse har sine (vidt forskjellige) "kvalitetar", skal vi sjå litt nærmare på endå ein av mine gamle favorittar, dronninga av melankolsk haustmusikk og stemma du høyrer på lydsporet under triste scener på nittitalsfilmar: Sarah McLachlan. Her i landet er ho kanskje mest kjend for songen Angel, som dessverre har blitt noko ihelspelt med åra, og for den grusomt triste songen frå Toy Story 2.

Ho fortener dessutan ære og heider for ein stor innsats for å fremje kvinnelege artistar innad i bransjen. Visste du at det på nittitalet ikkje var uvanleg for radiostasjonar å ikkje spele to songar med kvinnelege artistar etter kvarandre? Då vart det liksom for spesielt, for spesielt interesserte, liksom. Dette synst sikkert mange kvinnelege musikarar var nokså utruleg teit (ja, men det var jo det!), det gjorde i alle fall vår canadiske venninne, så ho starta Lilith Fair, ein omreisande festival som hadde berre kvinnelege headlinerar. Stikk i strid med kva som var konvensjonen. Og det vart ein kjempesuksess. Etter nokre år var det plutseleg ikkje så utenkjeleg med ei dame som trekkplaster lenger, og noko av dette kan vi altså takke Sarah McLachlan for.

Og som dei fleste andre artistar med respekt for seg sjølv har McLachlan eit julealbum på samvitet, eller faktisk to, for ho kom ut med sitt andre no i år. Det har eg ikkje høyrt så mykje på, og det vesle eg har fått med meg er ikkje så imponerande. Men det første, Wintersong frå 2006, er bra. Her får vi både litt tradisjonelle julesongar, nokre moderne klassikarar i coverversjon og ein nyskriven song, Wintersong, som er eit av dei betre bidraga til den moderne julesongboka. Men det beste sporet er What Child Is This?.

 

Trykk her for å høyre What Child Is This? med Sarah McLachlan

Melodien Greensleeves er engelsk, supergammal og kjend for dei fleste. Varianten McLachlan brukar her er ikkje så kjend som den dei fleste vil nynne viss du ber dei om å synge Greensleeves, men det reknast faktisk som den same melodien. Det er noko med romanesca-progresjon og passamezzo antico og nokre andre musikkteoretiske greier som eg er for trøytt no til å skjøne eller formidle vidare. Eg synst denne varianten er veldig fin, i alle fall. Teksten er skriven i 1865 av ein med det erkebritiske namnet William Chatterton Dix. Ein så britisk mann som han ville nok blitt lei seg viss han fekk høyre at songen hans i dag nesten ikkje blir brukt i England, men er veldig populær i utbrytarstaten USA.

Sett på litt canadisk pianojul i bakgrunnen, tenn tre lilla lys og ha ein fortreffeleg adventssøndag! Passar bra med ein lang brunsj i dag, gjer det ikkje? Før julestresset slår inn for fullt, meiner eg?

 

Den annastovske julekalenderen 2016 - Luke 10

Nå kommer andre luke på rad med kormusikk! Ka gir du mæ? Tror vi bare tar og åpner den, jeg:

LUKE 10

Bak dagens luke finner vi en korsats fra et julete verk for kor, orkester og solister. Jeg har sunget det mange ganger, første gang i 2007, tror jeg, med Nidaros domkor. Siden har det blitt nesten hver desember, og en tradisjon jeg gjerne skulle holdt. I år kræsjer det dessverre med en julekonsert jeg skal dirigere, men jeg vurderer å synge det en dag jeg er hjemme alene. Eventuelt invitere sang- og musikkglade naboer og venner for å fremføre i stua. Send meg en pm hvis du er interessert!

Ups, der ble det nesten en digresjon. Tilbake til dagens luke.
Det er et langt verk, det er slitsomt og krevende, men utrolig gøy og fint. Jeg snakker selvfølgelig om Johann Sebastian Bachs juleoratorium. Det finnes flere - for eksempel har Urmas Sisask skrevet ett som har blitt populært i Norge de siste årene, men Bachs versjon er så sentral at vi trygt kan kalle den med stor forbokstav.
Juleoratoriet er delt inn i seks kantater (kapittel, om du vil,) og hver kantate er knyttet til en viktig dag i historien rundt Jesu fødsel: de tre festdagene i julen, nyttårsdag, første søndag etter nyttår og helligtrekongersdag. I gammeldagan, da Bach levde, hadde de gjerne en ny kantate klar hver gudstjeneste. I hvert fall måtte Bach ha det, for han hadde mange unger, lite penger og en krevende sjef. Så han skrev så blekket sprutet. Orkestersatser, koko korsatser, koraler, arier og resitativ. Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen er for kor og orkester, og egner seg best hvis du er glad i å synge melismer og oktavsprang.


Både Bach og Botticelli tok mål av seg til å fremstille historien om Jesu første dager

Trykk her for å høre Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen fra Juleoratoriet av J. S. Bach

Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen åpner den tredje kantaten, og er en bønn til Gud fra gjeterne på marken, de priser ham for å sendt frelseren. Det som er litt snedig er at det er aller mest vanlig å synge bare de tre første kantatene. Seks kantater er litt mye, for både publikum og utøvere. Så når man synger i koret, og kommer hit, da vet en at det nærmer seg slutten. Det er både en mild sorg og en lettelse. Det ER veldig gøy å synge, men det ER slitsomt. Og denne er intet unntak. Hvis du synes den var fin, kan du gå inn på albumet og høre hele. Egner seg veldig godt til julevasken.

Siden du nå har fått en smakebit på denne obligatoriske dannelsesmusikken, har jeg sjekket på Internettet for deg hvor du kan høre det i nærmeste fremtid - det er nemlig ikke rent sjelden at Juleoratoriet fremføres:

  • I Volda kyrkje fremføres de tre første og den siste kantaten i kveld klokken 19, og det samme søndag i Spjelkavik kirke klokken 19. Denne konserten kan jeg anbefale til venner og kjente i området, her har jeg fra sikre kilder at koret er godt, og solistrekka ser solid ut. Selv skal jeg dirigere julekonsert i nabokommunen, og bor du i Vanylven regner jeg med å se deg i Syvde kyrkje klokken 17, men alle andre bør ta turen til Volda/Spjelkavik.
  • Solistkoret synger de første kantatene i Universitetets Aula i kveld klokken 19. Bør bli bra. Hiv deg rundt hvis du bor i Oslo.

Ellers kan du prøve et av disse arrangementene:

  • På søndag i Trefoldighetskirken i Arendal klokken 19 synges trolig hele
  • 14. desember kl 18.00 i Bergen domkirke
  • 17. desember kl 18.00 i Frogner kirke i Oslo
  • 18. desember kl 19 i Sofienberg kirke i Oslo, her synges trolig hele
  • 18. desember kl 19.30 i Kristiandsand domkirke, muligens seks kantater
  • 18. desember kl 19.30 i Knarvik kyrkje i Knarvik, muligens seks kantater
  • 19. desember kl 19.30 på Drivhuset musikkverksted i Oslo, framført av sopran, blokkfløyte og akkordeon(!)
  • 15. januar(!) kl 19 i Vår Frelsers kirke i Haugesund

Kos deg utover med Juleoratoriet!

 

Annastova er kårhuset i Nilsgarden dit odelsguten Lars har tatt med seg bykona Hanne. Neste generasjon er også kome i hus, vår vesle Nils. Saman og kvar for oss syslar me med ulike gardsprosjekt som me skriv om på bloggen.

Besøksteller
Artikkelvisninger : 109151
Innlogging